Siste farvel

Nok et farvel. Denne gangen det endelige farvel. Farvel til familien. Farvel til landsbyliv og Limpopo og livet jeg har levd det siste halvåret.

Bestemor Mahlaule kaller meg sin sistefødte og knyter et tradisjonelt klede over skulderen min. Tar av seg fargerike plastsmykker og trer dem med skjelvende hender forsiktig over hodet mitt. Legger dem over den venstre skulderen min. Hennes niese Tsakani forklarer. Smykkene skal ligge over skulderen min for å vise at jeg ennå er ung og ugift. Bestemors smykker henger nedover brystet og viser at hun i motsetning til meg har levd et langt liv. Og skal respekteres deretter. Bestemor ser på meg. Rister på hodet og prater høyt på xangani. Tsakani oversetter. Bestemor mener jeg burde skifte fra den svarte genseren jeg har under det dypblå, skinnende tradisjonelle kledet. Tsakani smiler og forklarer at bestemor mener jeg burde ha på meg noe hvitt under. Slik at jeg matcher bestemors fargevalg for dagen. Jeg skifter. Kommer ut igjen. Og bestemor signaliserer at hun er klar for en fotoshoot. Finstasen skal foreviges. Jeg henter kamera.

Alle bestemors tre sønner er til stede denne kvelden. Med familier. De to øvrige har kommet fra byen Giyani en times tid unna. For meg. Vi sitter rundt bålet i familiens utendørs kjøkken. Griller kyllingen i stedet for å koke den som vanlig. Jeg har lille Amu på fanget. Hører på praten på xangani. Av og til er det noen som oversetter. Av de som kan engelsk. Det er stort sett når de prater til eller om meg. Noe de gjør en del. Og de skjønner at når jeg hører navnet mitt, så liker jeg å vite hva det går i. Denne gangen er spørsmålet hvor mye det koster å dra til Norge. De har lyst å komme på besøk. Når jeg gifter meg, konkluderer de med. Da vil de gjerne komme. Og vet like godt som meg at noen Norgestur blir det aldri. Giftemål eller ikke. Men det er fint å sitte rundt bålet og prate om det likevel. Det synes vi alle.

Siste kvelden er alltid en todelt opplevelse. Fin og vemodig. Jeg kjenner et lite stikk et sted nederst i mageregionen over at jeg har sett fram til å dra. Men det har jeg. De siste ukene har faktisk tatt på. Nok har begynt å bli nok. De uhygieniske forholdene jeg har klart å overse så lenge er ikke lenger like enkle å ignorere. Det er blitt for lenge siden de ugunstige løsningene på alle nødvendigheter var eksotiske og en ønsket annerledeshet. Nå er de bare slitsomme. Vannbæring. Utedo. Baljevask av både kropp og klær. Maten. Savnet av nok mat. Ordentlig mat. Variert mat. Mat som smaker godt og ikke bare spises av nødvendighet. Fersk mat. Kjøleskap. Butikker der en kan kjøpe annet enn en loff, en cola eller maismel. Rene tallerkener og glass som er vasket i såpe og varmt vann. Ikke bare skylt i vann fra en jerrykanne stående utenfor i sølete sand. Jeg savner en sofa. Og en seng der ikke fuglefamilien som bor i treverket oppunder taket, gjør sitt fornødne. Jeg savner en dyne. Ren sådan. Og et sted der håndvask er et konsept. Jeg savner speil. Selv om det å sjelden ha anledning til å se seg selv vel har vært en fordel. Ettersom manko på speil har vært i kombinasjon med manko på dusj og vann som ikke lukter bål. Men mest av alt savner jeg å ikke ha følelsen av å være en ambassadør for hele den hvite delen av verdens befolkning. Å slippe å høre setninger som begynner med ”dere hvite..” og bli ropt etter uansett hvor jeg står og går. Og slippe å føle at en hele tiden må gi av seg selv til kjente og ukjente og da mener jeg selvsagt aller helst ukjente.

Avskjedsfesten er over. Jeg pakker. For siste gang i en landsby i Limpopo. Tsakani ser på. Overtar noen topper, en caps, et skjørt og et par knebukser. Og jubler. Over slitte klær jeg ikke gidder dra med meg hjem. Dagen etter har hun på seg den ene toppen og et hårbånd jeg var ferdig med. Vil bli tatt bilde av. Før avskjedsklemmen. Runden av avskjedsklemmer blir unnagjort i det vår hvite folkevognsbuss høres på lang avstand i formiddagsfreden i den lille landsbyen.

Formiddagsfreden vil jeg savne. Stillheten når barna er på skolen og landsbyboerne sysler med sitt. Kvinner med sjal på hodet og et og annet småbarn knyttet i et håndkle på ryggen, står bøyd bak skjeve gjerder av avkuttede greiner og feier gårdsplassen. Støvskyen står når feiekostene av sammenknyttede strå treffer den røde sanden. Gårdsplassen må feies. Og ved hentes. Og bringes tilbake. Avkuttede greiner balanseres på sjalbekledde hoder. Og vannet som skal kokes likeså. Bøtter og baljer fylles og plasseres øverst på hoder av vante hender. Kyllinger slaktes og middagstilberedelsene begynner. De nærmeste naboene er blitt vant til mitt nærvær og bare ett og annet tilrop og utveksling av høflighetsfraser over gjerdet er krevd av meg. Jeg har dessuten funnet en øde grusvei som leder til en annen landsby noen kilometer unna der jeg kan jogge i fred de morgenene jeg har tid og lyst. Ipod’en min er ødelagt. Det skjedde i Rabali da jeg vasket klær med Vamp på øret og mistet den i baljen med såpevann, og alle påfølgende forsøk på gjenoppliving dessverre viste seg å være resultatløse. Hvilket gjør det viktigere å jogge der en ikke blir forstyrret. Jeg har imidlertid tenkt ufrivillige tanker et par ganger om at ipod-hendelsen på sett og vis viste seg å være hell i uhell. Nå lytter jeg til stillheten. Og en og annen bjelleku som driver dank og gumler ugress i veikanten. Eller et esel. Og blir mer opptatt av visuelle inntrykk. Av det flate landskapet med fjell i det fjerne. Tidlig på morgenen ligger duggskyer over buskene og her og der stikker et ensomt stråtak opp mellom trær og kratt. Det er veldig vakkert her. Selv om skjønnheten ikke er åpenbar og hva en i første omgang tenker på når en skal beskrive naturskjønne omgivelser. Jeg tror det her er snakk om mer tilvent skjønnhet. Landskapet er enkelte steder noe goldt og tørt der eneste vekster er lite vennligsinnete busker med fem centimeter lange torner. Jeg har fremdeles hvite arr etter en fjelltur i Ga-Radingwana. Her og der rager trærne over buskene med greiner høyt hevet over bakken. Og i horisonten; fjell. Som stikker opp og rammer inn det flate landskapet. Den røffe skjønnheten gir en uforklarlig sjelero.

Som en kontrast til landskapets manglende vennlighet, er menneskenes varme. Jeg har blitt tatt i mot med åpne armer. Av familiene jeg har bodd hos. Av landsbyene. Av stort sett alle menneskene jeg har møtt her. Særlig barna. Mine soleklare favorittminner er barna som danser og synger og lager musikk helt uten instrumenter. Klisjeene om at afrikanere kan danse stemmer på en prikk for de jeg har møtt i nordlige Limpopo. Støtt og stadig og uten noen nødvendig foranledning stiller de seg i ring og setter i gang. En stemmer i en sang. De andre følger opp. Klapper. Tramper. Lager beats til førstemann inn i ringen. Som shaker og når som helst kan utklassere hvilken som helst trenet hip hop danser i Norge. Siste kvelden fikk jeg avskjedssang og -dans. Etter at mørket hadde falt på og festivalen vi assisterte de lokale med å organisere var over, stilte barna seg i ring rundt meg. Og sang og danset rundt. Jeg hørte navnet mitt i sangteksten, men aner ikke hva ordene betydde. Og var for rørt til å spørre. Innså da at jeg vil savne sangen. Og dansen. Og barna. Hvordan de slår seg løs. Gir alt, uhemmet og gledesstrålende. Akkurat slik det bør være.

Ei ku for evig troskap

Av og til glemmer en alle forskjellene. En stund. Til en blir minnet på det. Av en liten gutt som besvimer og forklaringen viser seg å være at han ikke har fått mat den dagen. Eller av at husets beboere går og legger seg klokken sju om ettermiddagen og begrunner det med at de ikke har nok klær og må legge seg under teppene for å få varmen ettersom vinteren har satt inn og det er like kaldt inne som ute. Eller når en prater om forhold og ekteskap.

Som tidligere nevnt, her nede blir vi sett på som eksperter. På alt. Det er tydeligvis automatikk i det at hvit hud skjuler et uendelig hav av kunnskap. Businesstips, karriererådgivning, barneoppdragelse, alt av tekniske spørsmål, engelskleksjoner, verdensgeografi. Og så videre. De har stor tro på min kunnskap. Om alt. De tror også jeg er rik. Jeg har til stadighet blitt spurt om å investere i ulike mer eller mindre gode forretningsideer og prosjekter. Eller bygging av nye klasserom. Eller innkjøp av diverse utstyr. Og de som ikke tror jeg skal ta av egen konto, mener hvert fall at jeg har kontakter med uttømmelige lommer. Jeg har et par øredobber. De har store steiner og kostet meg den nette sum av NOK 100 på Oasis. En av landsbyboerne jeg møtte mente disse var diamanter. For som hun sa: ”Alle hvite har diamanter”. Jeg forklarte at disse var veldig falske. Og unnlot selvsagt å fortelle om diamantene jeg har i ringer og øredobber hjemme. Jeg prøver enkelte ganger å vise at heller ikke jeg er rik. Men i forhold til sammenlikningsgrunnlaget her nede, så er jeg det vel muligens likevel. Så snart en har en jobb her, kan en vel begynne å prate om rikdom. Men jeg gjør uansett et nummer ut av å avlive en del av deres forutinntatte holdninger til hvite. De blir for eksempel veldig overrasket når jeg forteller at jeg ikke har noen hushjelp, men gjør alt husarbeidet selv. Det kan selvsagt også skyldes at de synes jeg er helt håpløs i alt hva angår huslige sysler. Men jeg tror nok begrunnelsen ligger i det faktum at det virker veldig vanlig her i landet å ha en eller form for hjelp. Hvilket også er forståelig siden lønnsnivået er så lavt og en kan få en vaskehjelp for sånn cirka to femti og en bøtteis.

Men tilbake til utgangspunktet. Ekteskap. Forhold. Her tror de av en eller annen veldig merkelig grunn at jeg er ekspert på dette også. Det til tross for at de synes jeg er veldig gammel til ikke å være gift. Eller ha barn. Likevel har jeg enkelte ganger fått spørsmål om hvordan jeg mener de skal håndtere enkelte forholdsdilemmaer. Sist ut er min 21 år gamle venninne med en to år gammel datter og en notorisk utro kjæreste. Som for øvrig selvsagt ikke er far til barnet. Det ville vært overraskende. Jeg gav selvsagt en ”du er pen og smart og fortjener bedre enn dette” tale. Men skjønte at jeg pratet til døve ører. Jenta var forelsket. Og en del av et samfunn der utroskap ikke virker å være særlig uvanlig. For å underdrive. Nå er vel ikke utroskap så veldig uvanlig i vår vestlige verden heller, men der gjør en vel et litt større nummer ut av å skjule det. Her er det veldig åpenlyst. Og virker å være mer kjønnsbetinget. Kjæresten til denne jenta hadde for eksempel hatt ei jente boende hos seg og moren i ei uke. Bare tre måneder tilbake i tid. Jeg spurte selvsagt om hun hadde konfrontert ham med dette. Nei, det hadde hun ikke. Og heller ikke noen av de andre veldig mange andre tilfellene hun viste om da han hadde vært utro. Hvorfor ikke? Nei, hun var redd for at han ville beskylde henne for å være utro siden hun tok opp temaet. Er du utro? Nei. Men han vil si at jeg er det likevel og dumpe meg.

Dette er faktisk en logikk jeg har hørt noen ganger. En HIV positiv dame jeg pratet med fortalte at hun visste at mannen hennes hadde vært utro i årevis før hun ble smittet. Men konfrontert ham? Nei. Da ville han bli mistenksom på om hun hadde noe på si, og det ville være nok til at han kastet henne ut. Og hva skulle hun gjøre da?

Kvinner her har ikke arverett. Og eier generelt sett svært lite. Blir de kastet ut av sin mann, blir de også bokstavelig talt kastet ut. Og må flytte tilbake til sine foreldre. Jeg tror jeg tidligere har nevnt familien Cecilie bodde hos i Rabali. Læreren med to koner. Cecilie var invitert tilbake til familien. De ville gjerne ta henne med på en utflukt der grensa mellom Zimbabwe, Sør-Afrika og Botswana møtes. Som tidligere nevnt, familiene vi bodde hos i Rabali var relativt godt stilte. Og Cecilie reiste tilbake. I huset var imidlertid bare mannen og barna. Kona var kastet ut. Uvisst av hvilke grunner. Og huset var mannens. Selv om han bare bodde der innimellom når han ikke bodde i sitt hus nummer to med sin kone nummer to. Så kone nummer en måtte flytte inn med sin mor. Og med på utflukten til grensa var kone nummer to i stedet for kone nummer en, som Cecilie kjente. Sånn kan det gå.

De som er så heldige å ha en jobb her, har ofte lang reisevei. Så pass lang at de gjerne bor et annet sted og kommer hjem innimellom. Mange er i Johannesburg. Eller i gruvene i nord. Slik blir det gjerne utroskap av. Jeg har møtt flere som bare er hjemom hos familien sin i landsbyen en helg i måneden. Eller sjeldnere. Og flere som mener at disse mennene ofte har kjærester hvor de bor, i tillegg til sin kone i landsbyen hjemme. Og konen hjemme spør som regel ikke på tross av sine bange anelser. Slik er det bare.

Min venninnes forhold til sin utro kjæreste er en hemmelighet for familien hennes. Selv om de har vært kjærester i flere år. Jeg må love å ikke si noe, særlig til far i huset som er jentas søskenbarn. Tjue år eldre søskenbarn. Jeg lover. En prater vanligvis ikke om forhold her før det er frieri og ekteskapssnakk. Det er det foreløpig ikke. Hun måtte imidlertid fortelle det til tanten som hun bor hos. Noen dager tilbake var vi på et møte sammen angående festivalen som de lokale frivillige skal holde med vår assistanse. Der var også han. Han holdt møtet. En karismatisk og pratsom kar. Jeg har oppfordret henne til å prate ordentlig med kjæresten. Om alle sine bekymringer. Etter mange forsøk klarte hun det denne dagen. På vei hjem fra møtet gikk de to av minibusstaxien før oss andre og gikk hjem resten av veien. Jeg var hjemme akkurat i det det ble mørkt. Hun et par timer seinere. Klokken ble åtte. Hvilket var altfor mye i følge tanten. Som gav henne tilsnakk og ikke aksepterte at hun var ute så seint. Etter at det var blitt mørkt. Det var i følge tanten ikke akseptabelt eller på noen måte passende for en ung kvinne med et barn. Så den unge kvinnen måtte forklare. Og fortelle at hun har en kjæreste. Tanten truet med å fortelle det til hennes nærmeste mannlige slektning på stedet, søskenbarnet. Min venninne overtalte henne til å la være. Til å vente til hun blir fridd til. Hvilket hun fnisende fortalte meg at hun forventer og ba meg komme tilbake til bryllupet hennes.

Dersom han frir, må det lages en avtale mellom hans og hennes familie. Blant annet om medgiften, såkalt abollah. Den regnes i kyr. Selv om det i disse tider betales i klingende mynt. Ti kyr er i følge min venninne en vanlig pris. Men jeg har også hørt snakk om så mye som tjuefem kyr. En ku koster tusen rand. Hvilket betyr at ti kyr betales som ti tusen rand. Som er noe slik som seks-sju tusen NOK. De forhandler imidlertid i kyr. Familiene seg i mellom. Min venninne kan fortelle at ettersom hun har barn blir det reduksjon i prisen. På grunn av at hun er ”damaged” som hun sier. Da blir det billigere. Jeg spurte hvor mye jeg ville være verdt. Da lo hun og fniste vekk spørsmålet. Om hun fniste fordi jeg ville vært så billig eller om det bare er utenkelig at jeg skulle bli kjøpt, aner jeg ikke.

Den siste respekt; lydhør og fargerik

Musikken dundrer. Klokken er 05:30. Jeg står opp. Kan likeså greit det ettersom jeg har ligget våken i timevis. Føles faktisk ikke som om jeg har sovet i det hele tatt siden jeg gikk til sengs klokken halv elleve kvelden i forveien. Musikken dundret da også og har gjort det kontinuerlig siden. Afrikansk dunk-dunk musikk sprakende i sprengte høytalere. Jeg gjenkjente en låt fra en Botswansk gruppe som er veldig populær her. Den har siden blitt spilt utallige ganger siden. Cd’en (eventuelt kassetten) står på repeat. Naboen er synderen. Naboens eiendom er hundre meter unna det rosa huset. Lydnivået er imidlertid slik at det føles som om høytalerne står like ved senga mi.

Fest hos naboen? Nei. Begravelse.

Jeg treffer far Ettian i gangen og kommenterer musikken. Spør om noen har vært oppe hele natta over hos naboen? Er det tradisjon før prekener og gravferd? Nei. Ettian rister på hodet. Ingen har vært oppe i natt. De har sovet. Men arrh, den musikken. Selv har jeg ikke sovet et øyeblikk, sier han og sukker.

Terskelen for å akseptere andres hensynsløshet virker å være ekstremt høy blant de lokale i landsbyene vi har vært i. Bråk på nattestid? Bare å lide seg gjennom. En omvei innom en skole langt utenfor allfarvei for å hente minibusstaxisjåførens sønn? Eller en stopp innom den lokale spaza’en for å få unna taxisjåførens handlerunde? Ingen klager fra noen i den fullstappede minibussen. Bortsett fra litt mumlende syting fra de to norske hvitingene bakerst. Venting i timevis på noen som viser seg overhode ikke å dukke opp? Klaging? Neida. Da bare går en hjem igjen og håper de dukker opp i morgen. Ikke noe stress.

Begravelsen er for Ettians søskenbarn. Tror jeg. Som nevnt litt vanskelig å vite ettersom familiestrukturene er annerledes her. De har ikke noe ord for søskenbarn. Søskenbarn er brødre og søstre. Tanter er mødre og onkler er fedre. Og onkler og tanters foreldre ens besteforeldre. Kan enkelte ganger være litt forvirrende for et stakkars vestlig hode. Uansett; vedkommende døde av høyt blodtrykk. Han var veldig fat og lazy, blir jeg forklart. Som nevnt, her somler en ikke rundt og rundt grøten. Å være direkte er bra. En spade er en spade og en feit mann en feit mann.

Direktheten gjelder imidlertid kun i forhold til enkelte ting. Her i landet har de det som i Asia kalles ansikt. Og en opptrer ikke på en slik at andre mister ansikt. Det er viktig. Når lærerne ankommer skolen om morgenen, må de signere seg inn på rektors kontor. De skal være på plass innen et visst tidspunkt og må derfor skrive ned når de ankommer. Uavhengig om de kommer en halvtime etter, vil de skrive ned det tidspunktet som er satt for når de skal være på plass. Ved siden av står gjerne en kollega eller rektor selv, men ingen ville finne på å si at ”hei du, det du skriver er ikke riktig. Klokken er kvart over nå. Du er en halvtime for sein”. Det samme gjelder dersom noen ikke dukker opp på jobb en dag. En sjef vil ikke konfrontere en ansatt med at han skulket unna. Ettian har en sjåfør som kjører minibusstaxien Honeybird på dagtid. Han fortalte meg at han var sikker på at sjåføren stakk en del av inntektene i egen lomme. Mitt naturlige spørsmål var om han hadde konfrontert sjåføren med dette. Nei, det hadde ikke Ettian gjort og kom heller ikke til å gjøre det. Sånn gjør en bare ikke.

Tilbake til begravelsen: Musikken stilner like før sju. Da ankommer vi og blir anvist plass på hver vår plaststol under en rød- og hvitstripete teltduk som er satt opp for anledningen. Det er kaldt. Veldig kaldt. Frostrøyk-kaldt. Hvilket er første gangen jeg opplever her. En merker det er blitt vinter. Midt på dagen er det fortsatt varmt og til tider hett. Tidlige morgener og etter solnedgang er det imidlertid kaldt. Rett og slett kaldt. Jeg har måttet ta fram ullundertøy og sovepose. Isolasjon er selvsagt ikke-eksisterende, så morgen- og kveldsvasken er blitt hutrende affærer. Og jeg nyter ikke lenger synet av stjernehimmelen under tannpussen før leggetid. Nå gjelder det å skynde seg under teppene.

Kvinnene har håndklær og pledd over skuldrene som skjuler deler av deres tradisjonelle antrekk. Håndklær er tydeligvis allment akseptert som plagg i denne delen av verden. Og kan brukes til så mangt. Som sjal, skjørt og bæremeis for småbarn. Praktisk. Samtlige av kvinnene bærer hodeplagg. Fargerike sådan. Under teltduken spraker det i rosa, gult, lilla, grønt og blått. Gjerne med store blomster og snirklete mønster. Få bærer svart. Over stråtakene til rundhusene foran til venstre, stiger røyken fra ulmende bål. Her tilbereder husets kvinner begravelsesmaten; kylling og papp.

Den første timen går med til taler. Mange taler. Ut fra min sidemanns program ser jeg at det totalt er hele tretten talere. Alle vil si noe. Og alle som vil får anledning. Akkurat som under alle møter som holdes. Demokrati til det siste. Menn i dress og jakker i dårlig imitert skinn har tydelig mye å si om avdøde. På xangani selvsagt. Jeg skjønner ingenting og titter på folk. Da vi kom, var det en noe glissen forsamling under teltduken. En jevn strøm av mennesker begynner imidlertid å fylle samtlige plaststoler og en gruppe kvinner har slått seg ned på bakken like ved. Noen står bakerst. Gjennom hele timen med taler kommer flere mennesker. Selv om begravelsen i følge programmet startet sju. Her kommer en når en kommer. Om det så er fem på åtte og under siste del av siste tale. Ingen hever et øyenbryn over det. Det tok vel så lang tid med morgenrutinene da vel.

Innimellom synges det. Ikke mumlende med blikket ned, som under norske begravelser. Her synges det av full hals. Dype røster synger med intensitet og inderlighet. Vakkert. Sangen starter et sted inne i forsamlingen. En røst som begynner. Flere følger som i et svar. Som et kor. Det virker alltid å være en som leder sangen i alle forsamlinger. En vet aldri hvor i forsamlingen sangen starter. Om det i forkant er avtalt eller om en bare setter i gang, vet jeg ikke helt.

Det er en enkel verdighet over seremonien. På et tidspunkt reiser alle seg. Det er tid for gravferd. Kisten med avdøde skal fraktes til gravplassen. Enken blir fulgt ut i bilen. Hun er dekket fra topp til tå av et stort pledd og blir støttet på begge sider. Selv ansiktet er skjult av pleddet. Ettian forklarer at hele enkens kropp må dekkes til. Det er tradisjon. Hun støttes inn i begravelsesbilens forsete. Bilen er hvit og lang. Min bilinteresserte kollega Lasse kommenterte en gang at de eneste fine bilene her i området, er begravelsesbilene. Enkelte ser ut som reneste stretchlimousiner. Begravelser er big business her. Det er alltid en begravelse. Eller fem. Tidspunktet for kursene vi har holdt på lørdager, har ofte måttet justeres ut fra når begravelsene denne dagen er over. Folk virker å dø en del her. Unge som gamle. Og lørdag er begravelsesdag.

Rosa olifanthus og mer og mindre ønskede innflyttere

Huset jeg bor i her i Olifantshoek er rosa. Og ikke lakserosa som Haugesund rådhus, men knallrosa. Det ble satt opp i fjor. Da flyttet far Ettian med kone og fire barn ut av morens hus og fikk sitt eget like ved siden av. De var som han sa ”relieved” fra ansvaret for å ta av seg moren. Årsaken var at morens yngste sønn var gammel nok til å få seg jobb. Og families yngste sønn er i følge tradisjonen alltid den som arver foreldrenes hus. Og dermed den som bor sammen med foreldrene og tar seg av dem til de dør. Så nå bor gamlemor Mahlaule sammen med yngstesønn og kone og barn. I tillegg til en kusine og en niese og hennes datter. Disse er visstnok imidlertid bare på besøk fra Pretoria, men har vært her i sju måneder alt, så slike langvarige besøk kvalifiserer som boforhold hvert fall i mitt hode.

Her har de et annerledes syn på familieforhold enn hjemme. Ofte har fjerne og nære slektninger bodd i samme hus på et eller annet tidspunkt. Og gjerne delt seng. De kaller hverandre ”brother” og ”sister” og ”mother” selv om det verken er bror, søster eller mor, men gjerne kusine eller tremenning eller nevø. Og er en i familie virker det å være forventet at en tar seg av hverandre. Så de tar gjerne inn en kusine av deres avdøde far med to barn. Eller tar seg av søsterens barn mens hun bor i Johannesburg og jobber. Eller lar eldstesønnen til brorens kusine på morsiden bo hos dem mens han går på skole.

I det hele tatt er det ganske imponerende med tanke på at mange av disse ikke har så mye til salt i maten til seg og sine egne. Og deres egne kan være ganske mange i seg selv. Ettian fortalte meg at han bare har fire barn. Og bare en kone. Hans far hadde to. Så han har mange søsken. Og enda flere som han regner som søsken og kaller bror eller søster.

Uansett; Ettians rosa hus er nok dessverre litt mer festfint fra utsiden enn inni. Der er det ganske enkelt. Med betonggulv og malingsflassende, flekkete vegger som ikke går helt til taket. Taket er av blikkplater, støttet opp av et sammensurium av treplanker. Hvorfra det henger noen lyspærer surret fast av hvite ledninger på kryss og tvers. En lyspære i hvert rom. Styrt av en og samme bryter. Hvilket betyr at lyset går på også på mitt rom klokken null fire null null. Da står nemlig mor Joyce opp for å begynne med dagens gjøremål. Hun må nemlig gjøre i stand til far Ettian står opp en times tid seinere og skal gjøre seg klar for jobb. Han trenger sin frokostpapp og varmt vann fra bålet til morgenvasken slik at han kan gjøre seg presentabel før han drar av gårde den relativt lange veien til skolen hvor han jobber som lærer. På si kjører Ettian minibusstaxi. Han har sin egen. Den heter Honeybird, som er betydningen av hans yngste sønns navn; Nhlalala. Nhalala går i sjetteklasse. Og har en søster som er fire år gammel og heter Nkiyase. Disse bor sammen med mor og far Mahlaule i det rosa huset. I tillegg har de en datter som studerer i Pretoria og en sønn som bor og går på skole i nabolandsbyen Tijani.

I denne nabolandsbyen bor mine kolleger Åsmund, Martin, Cecilie, Claire og Tinyko. Og der har de postkontor, klinikk og politistasjon. Vi var innom politistasjonen første dagen. Etter alt som har skjedd i Johannesburg og andre steder i landet, ønsker de visstnok å se litt ekstra etter oss. Men det er vel bare en forholdsregel. Som de tar relativt seriøst gitt. Jeg ble stoppet av politiet på joggetur klokken sju om morgenen her om dagen og ble fortalt at jeg ikke burde jogge alene. Not safe. Fredelig som det er her, tror jeg nok det var utslag av seriøs oversiktighet. Vi er nok ikke målgruppa for disse grusomhetene selv om vi er utlendinger. Men de begynner tydeligvis å bli litt nervøse for voldsbølgen også her i de rurale delene av landet. Vi er nå veldig nære grensa til Zimbabwe, så mange av dem kommer hit først for å prøve lykken og få seg jobb, før de eventuelt drar videre til Johannesburg og andre steder. Det er faktisk relativt mange jeg har møtt mens jeg har vært her i Limpopo, som har uttalt seg negativt om folk fra Zimbabwe. Enkelte har uttalt at de stjeler og lager bråk og tar fra sørafrikanerne de få jobbene som finnes. Ettians kusine fra nabohuset har et mer reflektert syn på naboene fra nord. ”De er ikke dårlig mennesker, slik noen sier. De gjør bare så godt de kan for seg selv og familien sin. Og de er veldig hardtarbeidende. For bare 8 rand (5 NOK) jobber de en hel uke med hva som helst”.

I tillegg til innvandrere fra Zimbabwe, er det visstnok enkelte som opprinnelig er fra Etiopia og Somalia som bor og driver små butikker her i landsbyen. Disse var innkalt til møte like før vi kom hit og ble regelrett spurt om de kunne dra fra området. Dette er tydeligvis måten de vil forhindre at volden spres hitover. Beskyttelse av sine utsatte landsbyboere virker dermed ikke å være en prioritet. Metoden er tydeligvis heller bare å bli kvitt dem.

Om noen faktisk har dratt her fra på grunn av dette, vet jeg foreløpig ikke. Men fortsettelse følger.

Takketur

Som tidligere nevnt har jeg det ganske behagelig hos familien Mokoma i Rabali. Derfor var jeg ikke utelukkende overbegeistret da vi ble invitert til overnatting på en lodge utenfor landsbyen. Vi skulle dra søndag ettermiddag og komme tilbake mandag morgen før jobb. Litt stress syntes jeg. Hadde dette vært et tilbud i en av de andre landsbyene vi har vært i, ville jeg jublet ved tanken på en avslappende kveld utenfor landsbyen med mulighet for litt vin og en dusj og egenkjøpt og egentilberedt mat. Men som sagt; livet i Rabali er ikke så verst.

Men jeg dro. Siden jeg ble invitert som takk. Takken var for at vi hadde hjulpet en kar som var i ferd med å starte sin egen organisasjon for mindre heldigstilte barn og unge i området, kalt Mutshedzi Youth Foundation. Der tar de sikte på blant annet å gi unge karriererådgivning og hjelpe dem å få tilgang til nødvendig informasjon, hvilket langt fra er en selvfølge for de som lever i rurale og fattige strøk. I tillegg ønsker de å gi de unge et kulturelt og sportslig tilbud og et sted å være på ettermiddagstid. Jeg har dessuten hjulpet de litt med å få i gang og etablere en avis som skal gis ut månedlig. Selvsagt enkle greier, men har vært interessant å være med på prosessen.

Som takk ønsket altså initiativtakeren å ta oss med til et overnattingssted som et par av hans kompiser drev et stykke unna landsbyen. Vi skjønte da vi kom dit at ingenting er hundre prosent gratis og at disse kompisene naturlig nok hadde litt baktanker og håpet vi ville bistå med litt markedsføring av stedet. Uansett; det var en veldig hyggelig gest.

Masela, som initiativtakeren til Mutshedzi Youth Foundation heter, er en av de som har klart seg bra. Han tilbrakte de første årene av sitt liv på en stor gård der moren var hushjelp for de hvite gårdseierne. Faren har han aldri visst hvem var. Da han var seks år gammel, flyttet de til en landsby nær Rabali. Her vokste han opp under trange kår med en arbeidsledig mor og sine søsken. En ganske typisk historie herfra. Masala var imidlertid en av de heldige som kom seg videre. Han var skoleflink og fikk tilgang på studielån (hvilket det visstnok er mulig å få tilgang på om en gjør det bra på skolen) og studerte i Johannesburg og deretter i Cape Town. Han fikk en traineestilling i en bank i Cape Town, hvor han var til han bestemte seg for å dra hjem til mor og gi noe tilbake til landsbyen han var fra. Og dermed gikk han i gang med dette prosjektet. En entusiastisk og talefør kar. Som ville vise sin takknemlighet ved å ta oss med på tur.

Vi brukte en time lenger på turen ut enn hva som var forespeilet oss. Humpet oss i vei på dårlige grusveier oppover fjellene og innover i tettere og tettere bush. Det ble mørkt før vi kom it. Vi var imidlertid bare glad for at vi i det hele tatt kom oss fram. Fikk oss hytter med enkel standard og tente bål. Og godfølelsen kom krypende. Var herlig stille og fikk følelsen av å være midt i jungelen. Og godfølelsen økte i det vi skulle av gårde for å sjekke ut ”poolen” som viste seg å være av den naturlige sorten. Med en klukkende elv og en brusende foss. Manko på bikini til tross, her måtte det bades. Det var da mørkt. Og mørkt i jungelen betyr svart. Når en har mangel på dusj og rennende vann, er et bad ubeskrivelig godt. Deretter var det grilling og bålkos langt inn i de små nattetimer. Verten vår som skulle kjøpe en flaske vin til meg, kom tilbake med en flaske musserende. Av det mindre eksklusive slaget naturligvis og til den nette sum av NOK 15. Så det ble kjip sjampis og brente svinekoteletter i bushen.

Dagen derpå ble startet med et nytt bad og hårvask i fossen. Før vi humpet oss hjemover. Med en noe kranglete bil som endte det hele med å gå tom for bensin og stanse en kilometers avstand fra Rabali. Tenker enkelte syntes det var festlig å se landsbyens hvitinger dyttende på en skranglete bil tidlig en mandags morgen.

Ingenting er svart/hvitt

Bare en liten minibusstaxitur utenfor landsbyen vi bor i, ligger plassen som på folkemunne heter Old Makhado. Tidligere het den bare Makhado. Men så ble byen Luis Trichard omdøpt til Makhado. Mange av byene med Afrikaans navn får nye eller gamle navn, alt etter hvordan en ser det, og blir omdøpt til tradisjonelle, sørafrikanske navn. Slik ble Luis Trichard hetende Makhado. Det hele er imidlertid ikke helt avklart da avgjørelsen om navneendringen er klaget inn for retten og nå er på sin andre runde i rettssystemet. Men foreløpig heter den etter det jeg forstår offisielt Makhado. Men hva gjør en da når det ligger en annen Makhado bare rundt tjue minutter unna? Vel, da blir den første Makhado hvert fall i en overgangsperiode hetende Old Makhado mens de prøver å innføre et nytt navn også for denne plassen. Praktisk nok.

Uansett; Old Makhado er som sagt en kort kjøretur unna Rabali og har en kolonialbutikk og postkontor og politistasjon og et par mer eller mindre interessante klesbutikker og små sjapper som selger frukt og grønnsaker og hvor de klipper hår og en lokal tavern og en plass kalt Roasted Rooster som selger kylling-junkfood. Denne kyllingplassen har et par bord både inne og utenfor og er det nærmeste vi har kommet en kafé mens vi har vært ’utstasjonert’. Her satt jeg en dag. Ventet på Marte og Claire mens jeg hadde tjuvstartet på lunsjen og spiste en kyllingwrap og leste en avis. Aviser er for øvrig også en luksus som har vært ikke-eksisterende i de øvrige landsbyene. Som tidligere nevnt; Rabali skiller seg ut på mange måter fra de tidligere landsbyene hvor vi har vært.

Der satt jeg hvert fall og var fornøyd med livet. Før det kom tre storvokste sørafrikanske damer og flyttet veska mi og så på tingene mine på bordet og sa: Move this! I en heller lite vennlig tone. Jeg sa ”æh og hva og unnskyld?” mens jeg forundret observerte at det var flere ledige bord like ved siden av mitt. Men innen jeg var ferdig med det, hadde de allerede skjøvet bort tingene mine, satt seg ned og var allerede i gang med en høylydt samtale seg i mellom. Jeg tenkte ja vel og sa: ”Jeg venter på noen venner som kommer om et øyeblikk, men dere kan bare sitte der til de kommer”. Damene så på meg og så på hverandre og himlet med øynene og skravlet høylydt videre på venda uten å ofre meg et eneste enstavelsesord. Jeg skjønte at de ikke hadde satt seg ned for en hyggeprat med en hvit person, slik jeg er vant til. Det var ingen tvil at disse damene ønsket herredømme over bordet. Det fikk de vel også ved å ta fram vassen pommes frites fra store vesker som de delte over bordet og med forbipasserende mens de pratet veldig høylydt til både hverandre og de andre gjestene på kyllingkafeen. Min plass på bordet til mat og avis krympet stadig mens armer og vesker og store lår nærmet seg faretruende. Da Claire kom, gjorde damene ingen mine til å flytte seg. Jeg kjente en gryende irritasjon og sa at nå var venninnen min kommet, så det ville vært fint om de gav plass til henne og satte seg på ett av de andre ledige bordene. Da fikk jeg øyenkontakt med en av de tre for første gang, og hun sa: ”You move”. Jeg prøvde meg med ”jeg var her først” og ”dette er veldig uhøflig” og ”hva får dere ut av dette?”, men fikk verken øyenkontakt eller annet ut av dem enn ”you move”. Tanken på å reise seg og ta med matbrettet som et annet overvektig mobbeoffer i skolekantina i en amerikansk high school film var særdeles lite fristende. Så jeg holdt stand. Mens Claire og Marte måtte sette seg på nabobordet. Og mine sørafrikanske kafevenninner veldig tydelig viste med kroppspråk hva de syntes om dette hvite vesenet og høylydt gjorde sitt for å få alle kafeens gjester over på sin side. Jeg satt der med avisa og wrap’en min og freste innvendig. Før jeg tenkte at hva i all verden har jeg å kjempe for? Hvilken rettighetskamp sitter jeg her og mottar fornærmelser for? De tre damene mente tydeligvis at de hadde noe å bevise. Det hadde ikke jeg. Jeg forsøkte igjen å få øyenkontakt med de tre, men fortsatt uten hell. Og motstod lysten til å rope ut at jeg ikke var boer eller på noen måte ansvarlig for apartheid eller andre grusomheter. Så reiste jeg meg. Med det jeg håper var en smule verdighet. Og satte meg med de andre to hvitingene på nabobordet.

Dette er eneste eksempelet på en situasjon der jeg føler meg uvelkommen som hvit. Noe som egentlig er ganske imponerende slik de hvite har oppført seg på denne kanten av verden. Det er klart at jeg har blitt ledd av og pekt på og ropt hviting etter støtt og stadig. Men jeg har aldri fått inntrykk av at det har vært for å såre meg på noen måte. Selv om ordet lekgoa har begynt å irritere meg en smule, så er det likevel noe litt sjarmerende med småbarn som står bak gjerdet med store øyne og i pur forbløffelse og helt uten noe filter roper ut akkurat det de tenker. Her om dagen jeg var ute og gikk, traff jeg noen småbarn der den ene ropte ut lekgoa mens han løp mot meg og kastet seg i armene mine. Ingenting fornærmende over å bli kalt hviting i en slik kontekst. Voksne uten filter kan selvsagt være litt mer frustrerende. De er veldig direkte her. På enkelte områder vel og merke. I begynnelsen tenkte jeg muligens det var språkproblemer som var årsaken, men det er nok ikke det. Ordet lekgoa er for øvrig overraskende og skuffende nok det samme her hvor de prater venda som i sepediområdene. Jeg hadde gledet meg til nye tilrop. Eneste forskjellen er uttalelsen. Her uttaler de ordet nøyaktig slik det er skrevet, mens på sepedi uttales det lerroa.

Uansett, jeg tror det faktum at vi ikke snakker Afrikaans gjør det lettere å like oss. Jeg har hørt et par si at de hater Afrikaaner-folk. Men jeg tror også at enkelte her i nord har de ikke vært like mye påvirket av raseskillene som lenger sør i landet. I landsbyene vi har besøkt har det jo ikke vært hvite likevel. Når jeg har vært og reist andre steder i landet og forteller hvor i landet jeg jobber, ser de på meg som om jeg er gal og spør hvorfor i all verden jeg er oppi der. De hvite sørafrikanerne er veldig direkte i sin omtale av sine svarte landsmenn. Det er veldig overraskende for oss å høre det som for oss er åpenlyse rasistiske uttalelser.

Det er imidlertid klart at det er veldig enkelt for oss fra Norge å være politisk korrekte. En hvit sørafrikaner vi traff i Mosambikk fortalte at han sov med et balltre ved siden av senga i leiligheten sin i Johannesburg. Han følte seg aldri trygg i sitt eget hjem. Jeg har i tillegg møtt fire mennesker som har fortalt meg at de har blitt ”carjacked” og tre av dem ved ”gunpoint”. Og det er også forståelig at det kan være frustrerende å se at enkelte som er blitt kvotert inn i stillinger høyt oppe i næringsliv og politikk ikke nødvendigvis er hundre prosent kvalifisert for jobben. Det er vel ingen hemmelighet at det har skjedd. Eller at korrupsjon ikke er en ukjent aktivitet her i landet. Det er vel ingen tvil om at det er noen veldig kompliserte problemstillinger i Sør-Afrika. Men det ville vel imidlertid vært noe ambisiøst å forvente at overgangen til en fri og likestilt nasjon ville gå helt smertefritt for seg. Det er vel ikke helt uforståelig at undertrykkelse, fattigdom og desperasjon avler vold, kriminalitet og korrupsjon. Noe muligens enkelte hvite sørafrikanerne burde ha i minnet før de åpner munnen og prater høylydt om hvordan de svarte nå styrer landet mot avgrunnen.

Vanskelige problemstillinger, ingen tvil om det.

Vi hadde nylig en frihelg og dro til et sted kalt Bela-Bela. Et sted med varme kilder og et gammelt og ikke helt sjarmerende spa. Jeg, Cecilie og Marte syntes vi fortjente litt luksus denne helga. Spavertinnene mente tydeligvis vi fortjente å bli dyttet oppi et konsentrasjonsleirliknende badekar med kokende grønt og fiskeluktende vann. Før vi ble rullet i plast, plassert på en hard benk og overlatt til svetting og klaustrofobiske tanker. Marte foreslo at det kunne være en del av hevnen over de hvite. Etterpå var vi visstnok detoxified og definitivt dehydrert og prøvde å overbevise hverandre om at huden vår var veldig mye mykere nå.

Men tilbake til utgangspunktet. Bela-Bela var et veldig ”hvitt” sted. Vi spiste middag på en plass kalt O’ Hagens, et forsøk på en irsk pub med verdens garantert tregeste servitrise. Diverse glass vin og et par gin & tonics senere var vi klar for Bela-Belas glitrende natteliv. Vi havnet på et sted kalt Dance Factory. Og det var litt av en dansing de produserte på denne fabrikken. Det minnet mest om danskebåten, men menneskene om bord var tjue år yngre og på vår alder. Her ble det danset pardans til både tekno og gamle viser på Afrikaans. Danserne var blant annet ikledd fjellsko, shorts, skjorte og vest. Vi hadde sett fram til en avslappende helg på et sted der vi ikke var annerledes og vakte oppmerksomhet bare ved å gå nedover gata. Men vi følte oss ikke verken likesinnede eller blant våre egne på Dance Factory i Bela-Bela.

Å komme seg bort fra denne plassen viste seg å være vanskeligere enn forventet. Vår hotellresepsjonist jobbet dag og natt for å prøve å finne en buss eller annet som kunne frakte oss to timer til provinsens hovedstad Polokwane. Til slutt gav hun opp. Vi spurte om de ikke hadde en taxirank der. Jo da, det hadde de. Men der burde vi ikke gå. Hvert fall ikke jeg og Cecilie alene. Taxiranker var nemlig ikke trygge. Vante som vi er blitt med disse taxirankene med minibusstaxier, begynte vi å lure. Var det mer utrygt her enn andre steder? Den hvite resepsjonisten kunne fortelle oss at mye dop skiftet hender på denne plassen. Ja, hun mente faktisk at hver eneste svarte person i hele Bela-Bela solgte dop. Not safe.

Jeg og Cecilie dro til taxiranken og fem minutter senere hadde vi ordnet oss med transport til Polokwane. Med en minibusstaxi som er vår måte å komme oss rundt på i det rurale Limpopo, men som ikke engang var et alternativ resepsjonisten i Bela-Bela i det hele tatt kom på eller vurderte. Og vi kom oss helskinnet til Polokwane.

Heksetest, gartnere og to sider av samme landsby

”Hvordan vil du beskrive en ugle”? Jeg stusser litt over spørsmålet, men bare litt ettersom jeg er blitt ganske vant til rare spørsmål. Så jeg svarer og prøver å tute som en ugle uten stor suksess. Spørsmålet kommer fra 18 år gamle Ndivhuwo den første kvelden jeg tilbringer hos familien hennes på sju i landsbyen Rabali. Svaret mitt tilfredsstiller henne tydeligvis ikke helt. ”Folk her er redde ugler. De sier de er verktøy for heksene”. ”Hmm, svarer jeg. Tror du på hekser?” Ja, det gjør Ndivhuwo. Hun sier hun vet de er der. Hun vet til og med om noen. Og heksenes misjon; de ønsker å ødelegge mennesker. ”Hvorfor vil de det”? Nei, det vet ikke Ndivhuwo helt. Men hun vet at de er i pakt med djevelen og er hans redskap på jorden. Hennes neste spørsmål blir dermed naturlig nok om jeg går i kirken. Jeg svarer at nei, det gjør jeg ikke. Da ser Ndivhuwo bekymret på meg. ”Dersom du ikke er underkastet Gud, vil du ende i fortapelse. Det må vi jobbe litt med mens du er her”.

Religion er ganske interessant her. De fleste synes å ha en herlig miks av meget bibeltro kristendom og tradisjonell tro med ånder, hellige forfedre og overnaturlige krefter. Troen på onde hekser som lever blant oss virker å være veldig utbredt. Heksene har makt til å gjøre folk syke. Jeg pratet med en HIV-syk mann i en av landsbyene vi har vært. Han hadde vært utro og blitt smittet. Hans kone døde for tre år siden uten at han visste helt hva hun døde av. Jeg spurte om han trodde hun døde av HIV/aids-relaterte sykdommer. Nei, var det kontante svaret. Han mente bestemt at hun døde på grunn av heksekraft.

Derfor var det også at han tok kontakt med en tradisjonell healer eller medisinmann da han først ble syk selv. Hvilket virker å være veldig vanlig. Derfor er også tradisjonelle healere anerkjent som en del av systemet i deler av landet. Klinikker og sykehus samarbeider med medisinmennene, som henviser pasienter videre til dem og vice versa. I følge en sykepleier på en klinikk jeg besøkte, klarer ofte medisinmennene å redusere symptomene på HIV, slik at pasientene føler seg friske en stund. ”Men bare en stund”, slo hun fast.

Forklaringen på hvorfor enkelte er psykisk utviklingshemmede fikk min kollega Cecilie av ekteparet hun for tiden bor hos. Årsaken er at foreldre med overnaturlige krefter sjekker om avkommet har arvet evnene ved å kaste dem i veggen. Dersom den nyfødte klarer å klore seg fast og henge på veggen, har barnet heksekrefter. Denne testingen kan naturlig nok gi noen mindre hyggelige ettervirkninger for de som bare er ”vanlige” barn og faller ned på gulvet. ”Og derfor er det en del barn i skolene som er det vi kaller ”slow”, forklarer ekteparet som for øvrig begge er lærere.

En liten tilleggsopplysning som er litt ute av kontekst, men likevel interessant. Mannen i lærerekteparet har ikke bare sin lærerkone, men en kone til. Ja, faktisk en hel familie til. Kone nummer en uttalte at jo da, det var veldig vanskelig når han var hos sin andre kone. Men hva skal man gjøre? Mannens bror har for øvrig ikke to, men hele åtte koner. Og gudene vet hvor mange barn.

Vi befinner oss nå som nevnt i landsbyen Rabali. Her er de en del av vendakulturen. Hvilket betyr at de her har et annet språk, venda, og andre tradisjoner enn hva vi har opplevd i de tre landsbyene hvor vi tidligere har vært. Og flerkoneri er visstnok vanligere her i vendaområdene. Men selvsagt vanligere før enn nå. I familien jeg bor hos er det en mor og en far og fem barn. Siste tilskuddet til familien er åtte måneder gamle Khalirendwe. Deretter er det Robin som går i fjerdeklasse, Tshifhiwa på tretten, Phathu på seksten, og altså Ndivhuwo på atten. Far i huset er lærer på en videregående, hvilket virker å være veldig lukrativt. Familien bor nemlig i et hus med fem soverom, har hushjelp og ikke mindre enn to gartnere. Det er klart at arbeidskraft er billig her i landet. Minstelønnen er sånn cirka NOK 5,50. Likevel er selvsagt en arbeidsstokk på tre for en familie her et definitivt velstandssymbol. Jeg bor altså nå hos sørafrikansk middelklasse, som føles milelangt fra det lille huset ved foten av fjellet i Buffelshoek.

Riktignok tar jeg fortsatt morgenvasken ved hjelp av bøtter og baljer, og vasker klærne for hånd. Men i utgangspunktet har vi innlagt vann her i huset. Det virker bare ikke. Hvorfor vet de ikke helt. En dag kom det ikke vann når de skrudde på vasken. Da gikk de til naboen for hjelp, og får nå vann fra naboens hageslange som de fyller i bøtter og baljer. Slik har de til matlaging og vasking og til vanning av den imponerende grønne gressplenen rundt huset, som står som en skarp kontrast mot Limpopos røde sand som utgjør gata utenfor gjerdet.

Hos familien med de vanskelige navnene, føler jeg at jeg lever det som for meg er et tilnærmet normalt liv. Her kan jeg gå på badet for å vaske meg eller ta tannpussen, lage hjemmelaget pizza til familien i ovnen på kjøkkenet og om kvelden er det sørafrikansk idol på TV. Frokostene inntar jeg på en liten veranda foran huset. Her vasker de opp i varmt vann med såpe, har mat i kjøleskapet, og barna krever et noe mer variert kosthold enn papp og kyllingføtter. Døgnrytmen er imidlertid den samme. I åttetiden er det sengetid, og her står de faktisk så tidlig opp som klokken fire! Alle må tidlig opp for å være klare til skolestart klokken sju. Og ettersom familiens barn går på privatskoler, kreves ekstra tid til transport. På disse privatskolene, som for øvrig er kristne, snakker barna utelukkende engelsk. Venda er imidlertid et fag, men lærerne krever at barna også snakker engelsk seg i mellom. Så eneste stedet de prater venda er hjemme. Mor i huset er noe ustø i engelsk, men de andre er veldig gode. Hvilket er hyggelig for meg. Samtalene går derfor lett hos familien i Rabali.

Ut fra det jeg skjønner, virker familien å være et typisk eksempel på middelklassen her. Og de virker å være godt representert her i området. Hvilket er veldig bra å se og gjør Rabali til et veldig annerledes sted enn de andre landsbyene vi har vært. Der har standarden vært relativt jevn. Det vil si jevnt dårlig. Her er forskjellene mer tydelige. Like over veien ligger den delen av landsbyen som ikke har hushjelp eller gartner. En av lærerne jeg jobber med fortalte meg her om dagen om ”that side”. Hun rynket på nesen og fortalte at de ikke engang hadde innendørs toalett. Hvilket det virker som om det er relativt kort tid siden husene på ”min” side av veien for øvrig har fått, da tinnboksene med utedoer står ubrukte i de flestes hager. ”Det er vårt reservetoalett”, forklarte mor i huset meg og pekte på utedoen i frukthagen. ”Det bruker vi når det er vannmangel her”.

Det verste eksempelet så jeg her om dagen. Et gigantisk hus som var i ferd med å bli satt opp, større enn noen jeg har sett her i Limpopo, like ved siden av en bitteliten blikkboks av et hus. Vi diskuterte faktisk om det i det hele tatt kunne være et hus og noen som bodde der, før vi så en ståltråd med klesvask til tørk utenfor. Et godt og trist bilde på Sør-Afrikas store forskjeller.