Rare hvite kvinne; meg

Lekgoa, roper de etter meg når jeg går nedover gata. Hviting, betyr det. Men det er sagt med et smil. Og fnising dersom jeg smiler tilbake. Og høylydt latter om jeg lirer ut av meg noen innøvde gloser på det lokale språket Sepedi. Imponerende mottakelse spør du meg, landets historie tatt i betraktning. Enkelte ganger har jeg blitt snakket til på Afrikaans. Og møtt med stor forundring når jeg ikke forstår. Snakker ikke alle hvite Afrikaans? Afrikaans er til info en forenklet utgave av nederlandsk, som de hvite gårdseierne i sin tid laget for å kommunisere med de svarte arbeiderne/slavene sine ettersom disse naturligvis ikke ble regnet som smarte nok til å lære seg ordentlig nederlandsk.

Det er totalt elleve offisielle språk her i Sør-Afrika. Engelsk er heldigvis ett av dem. Det er imidlertid veldig varierende hvor mye engelsk de snakker og forstår her i nord. Jeg blir nok nødt til å utvide vokabularet mitt i Sepedi da de neste landsbyene vi skal til ligger enda mer avsidesliggende til.

Organisasjonen jeg jobber for her nede får statsstøtte for å dra til de stedene hvor de mange andre organisasjonene som er representert i landet, ikke ønsker å være. Slik har vi havnet i Apel, Limpopo.

“Vi” er mine norske reisefeller Martin, Åsmund, Cecilie, Lasse og Marte samt britiske Claire og sørafrikanske Tinyko. Og vår hvite og noe slitne folkevognbuss.

Jeg bor for tiden sammen med ekteparet Maìla og deres ti år gamle datter med det for min del takknemlige navnet, Bridget. Både herr og fru i huset er lærere. Hvilket tydeligvis er mer lukrativt enn hjemme, da de bor mer standsmessig enn de fleste av sine naboer. Noen goder må jeg imidlertid klare meg uten. Jeg vasker for eksempel klærne mine for hånd. Ved første forsøk samlet familien seg rundt meg og lo høyt. Husets tiåring måtte til slutt trå til og ta over mens jeg hjelpeløst stod og så på. De mener jeg vil få taket på det innen en måneds tid eller så. Jeg håper de har rett, for klærne mine var slett ikke blendahvite etter første forsøk.

Tross mine manglende vaskeegenskaper har husets mannlige overhode på stotrende engelsk og uten et smil, sagt at han ønsker at jeg gifter meg med husets sønn. Som er 21 og studerer medisin i Pretoria. Jeg svarte at hva skulle han nå med en kone som verken kan vaske klær eller lage “papp”. Sistnevnte er Limpopos ”brød og poteter” som de spiser til så å si hvert måltid, og som smaker og inneholder like lite næringsstoffer som vårt norske ord ”papp” tilsier. Svaret mitt fikk tydeligvis Maìla revurdere tilbudet da han ikke har nevnt noe mer om giftemål verken da eller senere.

Jeg må si at min vanligvis hvilende og relativt godt gjemte side som kvinnesakskvinne, titter frem i ny og ne her nede. Her om dagen trodde jeg at jeg ble tilbudt te fra mannen i huset, og sa fornøyd ja takk før jeg forstod at han det han ville var at jeg laget te til ham. Da teen stod ferdig, sa han enkelt og greit brød. Ellers takk, jeg har nettopp spist, svarte jeg. Før jeg forstod at han ville ha brød, og like etter stod likestillingskvinnen der og skar både tenner og loff. Så jeg prøver meg med noen små stikk og en stille kvinnekamp i Maìla-hjemmet, men føler vel ikke at jeg alltid får budskapet soleklart frem der jeg sitter på bakken foran huset og vasker opp med bare hendene i en balje med kaldt vann.

Kvinner og likestilling er heldigvis et fokusområde for vår organisasjon. Det gjøres forsøk på å involvere jenter i sportsaktiviteter samt i organisering og beslutningstaking. Det var derfor en stille jubel da komiteen for en festival de lokale skal arrangere, bestod av tre jenter. Nå skal det imidlertid sies at verken de kvinnelige eller mannlige arrangørene for festivalen, kan skryte på seg at de er gode beslutningstakere. Vi var kun observatører under det som endte opp med å bli et endeløst møte hvor ingen beslutninger ble tatt og diskusjonene stod i taket om totalt urealistiske målsetninger.

De er generelt sett svært glade i møter her. Vi har vært i mange møter på de to ukene vi har vært her i Apel. Veldig mange møter. Som alle har et program med blant annet bønn, poesi og de evinnelige apologies. Apologies er alltid en fast post på møteprogrammet da det regnes med at det er noen som ikke vil dukke opp eller kommer for seint. Vi har alt blitt godt kjent med begrepet ”African Time”. Alt for godt kjent. Opp til flere ganger på to ukers tid har vi ventet gjerne i en time eller to på lokale, som så kommer tuslende og smilende uten anger og svart samvittighet. I tillegg ender da disse møtene med at ingen beslutninger blir tatt. Samfunnet her er veldig hierarkisk, og hver minste beslutning må gjennom mange ledd. Tålmodighet er en dyd, ikke sant? Jeg satser alt på å bli et bedre menneske etter dette. Kan ikke skjønne annet.

Siste ledd i hierarkiet her er ”the Chief”. Posisjonen er nedarvet på samme måte som i vår kongefamilie. ”The Chief” er etter det jeg skjønner både dømmende og lovgivende makt. Et par av oss fikk treffe en av de lokale chiefene i området (jeg tror det er flere) for et par dager siden. Først i etterkant lærte jeg at en skal legge seg på kne og ikke ha direkte øyekontakt med chiefen. Han virket imidlertid ikke fornærmet av vår manglende etikette og forklarte oss blant annet at det var hans jobb å beskytte oss mens vi er her.

Sikkerheten er nemlig ikke en selvfølge her, etter hva de forteller oss. Når sola går ned klokka sju, må en sørge for å være trygt hjemme bak de høye piggtrådgjerdene som omringer hvert hus og skur her nede. For et par dager siden var det faktisk to gutter fra nabolaget her hvor jeg bor, som drepte en tilfeldig mann over ran av en mobiltelefon. Så med andre ord; jeg er forsiktig. Etter sola går ned er det også beksvart og vanskelig å bevege seg utendørs, så kveldene tilbringes med nærmeste familie. Det vil si mye kvalitetstid med familien Maìla. Og enkelte stikk av savn etter kveldstilbud utover et par lokale drikkesteder, hvor gjestene blir sett på som alkoholikere som setter seg selv i fare ved å oppholde seg utenfor hjemmets trygge favn etter mørkets frembrudd.

Så nyt alle kafébesøk, parties og vinkvelder litt ekstra for meg disse månedene. Så skal jeg gjøre mitt beste for å nyte evigvarende sol og 30 grader pluss, en veldig annerledes jobb og et land som faktisk er veldig spennende! Noe jeg skal prøve ikke å glemme i hverdagens frustrasjoner over utedoens manglende sjarm, mygg som på mystisk vis havner innenfor myggnettingen, daglig nærkontakt med gigantiske edderkopper og andre udyr, elektrisitet som kommer og går, mat som spises kun for å stille sulten, total mangel på avkjølingsmuligheter og aldri å kunne gå i fred utelukkende på grunn av min visstnok veldig festlige hvite hudfarge…!

Šalang for denne gang!