Kjendisliv og landsbyklovn

En morgen i Ga-Radingwana tok mor Leutle følge med meg til jobb. På hodet bar hun en murstein. Jeg prøvde å spørre hvorfor, men som tidligere nevnt prater ikke mor Leutle noe særlig engelsk. I stedet bare lo hun og sa kgoshi som betyr chief. Forklaringen fikk jeg først seinere av datteren Flecia som forklarte at kgoshi’en holdt på å bygge ut huset sitt og fikk da alle landsbyboerne til å komme med hver sin murstein. Praktisk.

Murstein eller ei, mor Leutle syntes uansett at det var veldig stas å gå sammen med meg og ville vise meg frem til alle og enhver langs veien. Hvilket betydde at jeg kom for seint på jobb, men jeg hadde ikke hjerte til å gjøre noe annet enn pliktoppfyllende å smile og si mine få Sepedi-gloser til samtlige vi traff.

Jeg tror tilværelsen her er det nærmeste jeg kommer å være kjendis. Slik føles det nemlig innimellom. Det er helt umulig å bevege seg utendørs uten å få oppmerksomhet fra liten og stor. Enkelte ganger stopper folk helt opp og bare stirrer. Særlig barn kan bli stående i lang tid og bare se på meg med store øyne. Og både voksne og barn fniser om jeg snakker til dem for første gang. Eller ler høyt. Er som Åsmund sa her om dagen, veldig rart å se voksne selvsikre menn bli som fnisete småjenter når de prater med en hvit person.

Og de fleste har tydeligvis et ønske om å ta på en lekgoa. Noen nøyer seg med et håndtrykk. Andre stryker meg på armen. Eller tar meg i håret. Please, do not touch me, er en veldig merkelig setning å si. Og folk roper og vinker og skråler. Og jeg vinker tilbake som en annen kongelig og roper dumelang og rehona som betyr hei, hvordan har du det? Og forundrer meg over at alle kan navnet mitt.

Andre ganger har jeg en hale av barn etter meg hvor enn jeg går, som en annen Messias. Og alle vil visstnok være min friend og gir meg komplimenter. Får høre en del godord fra begge kjønn og alle aldre. Er ganske så fornøyd med at ingen her tror på at jeg er så gammel som mine tjueåtte år. Om de mener det eller bare ønsker å være høflige vet jeg vel ikke helt. De har nemlig en tendens å si det de tror du ønsker å høre. Noe som betyr at de ofte sier ja når de mener nei. Så når vi holder kurs eller møter eller lignende, er det aldri helt godt å vite hvem som dukker opp. Og det er aldri helt godt å vite når en bør sette i gang ettersom de som har sagt ja til å komme og faktisk mente ja, garantert kommer en halvtimes tid for seint. Hvis en er heldig. Time management er et ord vi bruker en del her nede. Og har i tillegg stort fokus på å unngå ledende spørsmål slik at sannsynligheten for at vi får et ærlig svar hvert fall er bittelitt større.

Men tilbake til alder; det er klart at som tjueåtte-åring her, så burde jeg vel hatt forkle og skaut og to-tre småbarn under armen. Alle gifte kvinner bærer hodesjal. Årsaken er visstnok at det kun er ektemannen som skal få æren av å se kvinnens bare hode. Men som ugift kan du flotte deg alt du vil med din særdeles fristende hodebunn. Samt gå med bukse. Disse rettighetene ser ut til å opphøre når en går inn i ektestanden. Men som jeg fikk forklart av Flecia, du kan gå med bukse dersom din mann tillater det. Man har da sine rettigheter.

Far i huset var forresten hjemme i påskeuka. En interessant mann. Han var god i engelsk og veldig interessert i Norge. Jeg har enda ikke møtt noen som vet helt hvor Norge ligger, så de fleste blir mye mer imponert dersom en sier en er fra overseas. Far i huset lurte hvert fall på om vi hadde kystlinje i Norge, hvilket jeg svarte at jo da, det har vi. Han fulgte opp med å si at Sør-Afrika har ingen kystlinje. Ingen kyst i Sør-Afrika, nei, sa han mens han ristet på hodet. Så hva sier man til det? Æhhh, er vel kanskje litt kyst i sør eller? spurte jeg forsiktig. Hmm, jo kanskje i sør, sa han og var tilsynelatende enig. Men ingen elver hvert fall, slo han fast etter å ha tenkt seg litt om.

Far Leutle er ikke alene. De har stort sett et veldig overflatisk forhold til kart her. Åsmund har hatt et svare strev med å få noen til å plassere Ga-Radingwana på kartet. Litt usikker på om han til slutt fant ut av det.
Det har vel stort sett med interesse å gjøre. Samt nødvendighet. Hva skal en med kart dersom en aldri beveger seg ut av landsbyen en er født og oppvokst i? Å dra på ferie er selvsagt et ikke-begrep her oppe. Vi dro til Mosambikk i påskehelga. Som bare er en 5-6 timers kjøretur unna. De synes vi var helt sprø som dro dit. Ristet på hodet og trakk på skuldrene. Hva driver de på med?

Mosambikk var imidlertid helt utrolig vakkert. Vi dro til hovedstaden Maputo hvor vi var første natten, før vi dro ut til en øy kalt Inhaca. Øya var herlig laidback og omringet av nydelige sandstrender. En femminutters båttur unna lå Portugease Island, en liten sandøy med blå laguner og krystallklart vann. Den var av det slaget der en ikke kan tenke seg en eneste ting som mangler og som ville gjort det mer billedskjønt og vakkert. Helt herlig. I utgangspunktet ville vel vi vært fornøyde med bare å ha tilgang til et dypp i havet samt en dusj, et innendørs toalett, et bedre måltid med et glass vin. Så Mosambikk overgikk det meste av våre forventninger gitt.

Det var faktisk litt tøft å være tilbake i Ga-Radingwana etter å ha vært ” i sivilisasjonen” igjen i noen dager. Tross at jeg har trivdes godt her. Familien jeg bor hos er nydelige mennesker. Nå i påskeferien dukket det opp nye fjes da de to øvrige Leutle-søstre og den enes datter som alle vanligvis bor hos faren, var hjemme på påskeferie. Bortsett fra ekteparet Leutle og meg, har resten delt rom og seng. Det vil si to voksne, en tenåring og to barn i samme seng som er samme størrelse som den jeg har alene. Men til mitt forsvar; jeg har så å si delt rom med dem alle sammen jeg også. Veggene går nemlig ikke helt til taket, så ettersom vi alle har pustet i kor og hatt nattlige ”putesamtaler” er det vel ikke så veldig langt fra sannheten.

Til informasjon er eldste søster tjuefem og hennes datter ti, så å føde som femtenåring er tydeligvis tradisjon blant Leutle-søstrene. Heller ikke far til dette barnet har noe med sin datter å gjøre. Ikke så flinke til å ta ansvar disse Limpopo-gutta. Leste forresten en undersøkelse som var blitt gjort blant 300.000 sørafrikanske jenter, som viste at to av tre jenter mellom 19 og 25 er blitt tvunget til sex. To av tre. Er tydeligvis ikke bare ansvarsløse de er, disse gutta. Helt heldig for HIV og Aids-problematikken er det vel heller ikke. Særlig ettersom trenden synes å være noe i samme gate som hva en av de lokale tenåringene fortalte meg her i går, nemlig at han ikke stolte på kondomer. Grunnen: Han stolte på Guds vilje.

Men nok om det og tilbake til utgangspunktet. Samtlige i Leutle-familien er varme og åpne og har gjort sitt beste for at jeg skulle føle meg velkommen. Hvilket de lyktes i. Mens jeg i Maila-familien i Apel ble fortalt at kyllinglåret var forbeholdt mannen i huset, har jeg her oppdaget at kyllinglåret finner veien til min tallerken i tillegg til far Leutle. Slike småting kan gi store utslag og har gjort at jeg føler stor takknemlighet ovenfor familien og vil synes det blir trist å forlate dem når vi drar i morgen. Og deretter blir det ny landsby og ny familie, men heldigvis først etter en toukers ferie. Jeg tør ikke en gang fortelle mine Ga-Radingwana-bekjentskaper at jeg da drar helt til Cape Town etter deres reaksjoner på Mosambikk-utflukten.


Til slutt nok en rettelse; jeg sa i forrige blogg at geitene var mine nye favorittdyr. Etter å ha vært med på geiteinnhenting et par ganger og oppdaget at Ga-Radingwana-geitene er særdeles vanskelig å ha med å gjøre, trekker jeg det tilbake. Og satser nå alt på eselet. Hvert fall sånn midlertidig. Spår nok en rettelse etter at jeg har fått sett litt løver og giraffer og flodhester og sånt noe.