Én stol, mange kyllingføtter og et forhekset fjell

Da jeg kom til Buffelshouk, regnet det. Derfor stod det bøtter og baljer langs veggene inne i huset som skulle være hjemmet mitt de kommende tre ukene. Å kalle det hus er vel for så vidt litt å overdrive. Hjemme ville vi nok muligens kalt det til nøds en bod. Huset består av tre rom, som vel ikke helt kan kalles rom ettersom de ikke er atskilt med noen dør. Taket er av blikk og lekker. Her en natt våknet jeg av at det regnet på meg, og puta mi viste seg alt å være klissvåt. Så jeg stod opp, trakk senga ut fra veggen, satte fram nok ei bøtte, la meg uten pute og talte drypp til jeg sovnet igjen.

Ellers har vi totalt én stol her i huset. Som virker. Vi har i tillegg en som er ødelagt og står i hjørnet. Så det meste skjer på gulvet. Stolen er tydeligvis for øyeblikket forbeholdt lekjoa’en, og de blir regelrett fornærmet når jeg setter meg på gulvet sammen med dem i stedet for på stolen. Verst er det når det kommer besøk, noe det stort sett har kommet hver dag mens jeg har vært her. De kommer i følge min nye ”søster” for å se meg. Hyggelig. Da sitter nemlig jeg på stolen, mens de andre sitter på gulvet. Gamle som unge. Jeg prøver å gi fra meg stolen, men det er tydeligvis helt uaktuelt. Så det er visst bare å akseptere at min plass i hjemmet er på stolen.

Familien består av mor Raisibe, hennes yngste datter Mosibudi på tjuetre og fire år gamle Lesego og elleve år gamle Lerato. De to sistnevnte er døtrene til familiens utflyttede eldstedatter. Er litt usikker på hvor hun befinner seg, men tror hun er i Pretoria. Mosibudi er den som tar seg av søsterens barn samt alt husarbeid. Moren tilbringer en del tid med sine svirebrødre og –søstre på den lokale spaza’en og kommer først hjem på kveldingen. Da kommer hun alltid bort til meg og hilser ved å le litt, si noe på sepedi som jeg ikke skjønner, for så å ta hendene mine mellom sine og kysse dem. Så jeg føler hvert fall jeg er velkommen fra hennes side.

Deretter pleier mor Raisibe å spise litt før hun går inn i en såkalt rondavel, som er en rund, liten hytte med stråtak. Det er hennes soveplass. Rondavel’en som står ved siden av er familiens kjøkken. Det består av et hull i taket og en grop med ved og en svartsvidd kjele. Kan tro det er mye gourmetmat som tilbredes på dette kjøkkenet. Familiens desiderte favoritt er kyllingføtter, som har vært servert til lunsj og middag omtrent hver dag siden jeg kom. Kyllingføttene tilbereder de ved å ta av skinnet, men beholde negler og det hele. Før de koker dem. Her har jeg måttet si stopp og forklart at jeg bare spiser kjøttet på kyllingen. Det vil si verken føttene, leveren, nakken eller hodet. Her spiser de nemlig rubbel og rake. Og syntes det er veldig rart at jeg ikke gjør det samme og lurte på om det var religionen min som sa at jeg ikke kunne spise alt på kyllingen. Jeg svarte at det var appetitten. Tror heldigvis ikke de skjønte meg helt. De snakker nemlig veldig lite engelsk her, så all kommunikasjon er litt mer krevende her enn tidligere.

Det var hvert fall litt av en overgang å komme hit rett etter ferie med daglige restaurantbesøk og bare velstand. Det er helt uvirkelig at det er samme landet jeg nå befinner meg i. Sørkysten av Sør-Afrika er helt fantastisk vakker. Cape Town er uten tvil min nye favorittby. Alt jeg tidligere har hørt om byen stemmer på en prikk, men likevel ble jeg overrasket over hvor flott det var. Resten av sørkysten følger godt opp med det ene stedet vakrere enn det andre. De beste dagene var de vi bare kjørte på måfå og stanset fordi det ble mørkt, for så å våkne opp dagen etter til tidenes nydeligste strand eller en sjarmerende småby.

Det er imidlertid klart at landet har sin skyggeside. Når vi kom til nye steder sånn rundt seks-sju tiden om kvelden, gikk gjerne store mengder svarte sørafrikanere i motsatt retning. Da var de ferdig på jobb i turistnæringen og dro hjemover til township’ene utenfor byene. Å se enkelte av disse township’ene var som et slag i magen. Falleferdige skur tett i tett. Utenfor de store byene er det selvsagt verst. Ufattelig at et land som Sør-Afrika ikke makter å håndtere fattigdomsproblemet sitt. Eller ønsker å håndtere det. Sør-Afrika er blant topp tre av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik, sammen med India og Brasil. Limpopo, provinsen jeg jobber i her i nord, er landets fattigste. Likevel ville jeg heller bodd her hadde jeg vært blant de uheldige, i stedet for i township’ene utenfor byene. Her på landsbygda har nok folk det bedre. Her har de muligheten til å ha en liten åkerlapp og gjerne noen høns. Slik er de relativt selvforsynte her oppe. Har en råd, kan en i tillegg kjøpe en geit eller en gris eller til og med ei ku. Familien her i Buffelshouk dyrker noe de lager en spinatlignende rett av, som dessverre ikke smaker spinat, men mer som kokt gress. Men det er hvert fall mat. I tillegg dyrker de det de lager maismel av, som igjen blir papp og øl. De har også en gjeng med høns og én gris. Grisen spurte de om jeg ville de skulle slakte for meg. Ellers takk, den må gjerne leve til dere har lyst å spise den selv.

Minuset her på landsbygda er selvsagt at det omtrent ikke finnes jobber og lite og ingenting å ta seg til. Nylig var det pay day her. Ettersom de færreste er i arbeid, betyr dette i realiteten dagen de får sosialstønad. Da stod store deler av landsbyen i en lang kø utenfor det såkalte Tribal Office i påvente av månedens utdeling av hardt tiltrengte sørafrikanske rand. Denne dagen var det marked i landsbyen. Da solgte og kjøpte de høns og frukt og grønnsaker og klær og tobakk og så videre. På kvelden hørtes høylydt synging og krangling og musikk fra de såkalte spaza’ene, som er butikkene som blant annet selger øl og sannsynligvis også sterkere drikkevarer. Alkoholforbruket her i Buffelshouk er en stor forskjell fra de to tidligere landsbyene vi har vært i. Der har det vært veldig tydelig hva de respekterte landsbyboerne mener om dem som drikker. I hjemmene vi har bodd, og etter mitt inntrykk de fleste hjemmene, har det vært nulltoleranse for all form for alkohol. De har vært sterkt religiøse og alkohol har etter sigende vært forbeholdt hedningene. Her er det tydeligvis vanligere at folk drikker, eller hvert fall i det minste mer synlig. Her har vi sett pene, godt voksne damer kavende på knærne og sjanglende, snøvlende mannfolk. Og på pay day var det naturligvis ekstra ille.

Ellers er det imidlertid ganske stille og rolig her i landsbyen. Roligere enn i de to forrige landsbyene. En formiddag jeg var ute og gikk, kunne jeg faktisk høre vingeslagene til en fugl. Og sånn innimellom høres ei bjelle på ei geit eller ei ku eller lyden fra en eselkjerre som kjører forbi. De er faktisk vanligere å se her enn biler. Innimellom kjører det de kaller taxi’er, som er minibusser som opererer på samme måte som en buss, gjennom landsbyen. Å kjøre med disse er en opplevelse i seg selv. For det første kjører de helt vanvittig fort og galt. De fleste av sjåførene leier disse minibussene, og leieprisen er så høy at om de skal tjene noe selv må de kjøre veldig mange turer. For det andre venter de alltid til alle plassene i bussen er fylt opp før de kjører. Hvilket betyr at det er trangt og illeluktende og at du gjerne må ha noen kyllingføtter eller et kålhode eller andre godsaker på fanget eller ved beina. I tillegg er lydnivået av en annen verden. De spiller musikk som om de ønsker å sprenge høytalerne, og passasjerene skriker til hverandre for å overdøve musikken og hverandre samt lyden av minibussens skrangling mens den humper bortover de dårlige grusveiene. Men det viktigste er å komme fra a til b, og det gjør en jo.

Landskapet her er for øvrig veldig vakkert. Landsbyen ligger mellom større og mindre fjell. En fjellrekke i horisonten er veldig spesiell. For dem som har vært i Cape Town, så ligner fjellrekken på Table Mountain. Helt flatt som om det er skåret over med kniv. Her og der stikker det opp en topp som ser helt unaturlig ut mot det flate. Området her har fått sitt Afrikaans navn fra fjellrekken og er kalt Blauberg. I skumringen om kvelden eller tidlige morgener ser nemlig fjellene blå ut. Veldig vakkert.

I gåavstand fra landsbyen ligger et mindre fjell som også ser veldig spesielt ut. Det har en firkantet kasselignende topp, og etter sigende hviler de en forbannelse over fjellet som gjør at de som har gått opp dit har forsvunnet. De eneste som kan gå opp dit er de med royal blood, altså de som er i familie med chief’en. Vi gikk bort til fjellet i går for å se om vi kunne utfordre skjebnen og bryte forbannelsen, men det er umulig å komme opp dit uten noen form for klatreutstyr. Dessverre.