Heksetest, gartnere og to sider av samme landsby

”Hvordan vil du beskrive en ugle”? Jeg stusser litt over spørsmålet, men bare litt ettersom jeg er blitt ganske vant til rare spørsmål. Så jeg svarer og prøver å tute som en ugle uten stor suksess. Spørsmålet kommer fra 18 år gamle Ndivhuwo den første kvelden jeg tilbringer hos familien hennes på sju i landsbyen Rabali. Svaret mitt tilfredsstiller henne tydeligvis ikke helt. ”Folk her er redde ugler. De sier de er verktøy for heksene”. ”Hmm, svarer jeg. Tror du på hekser?” Ja, det gjør Ndivhuwo. Hun sier hun vet de er der. Hun vet til og med om noen. Og heksenes misjon; de ønsker å ødelegge mennesker. ”Hvorfor vil de det”? Nei, det vet ikke Ndivhuwo helt. Men hun vet at de er i pakt med djevelen og er hans redskap på jorden. Hennes neste spørsmål blir dermed naturlig nok om jeg går i kirken. Jeg svarer at nei, det gjør jeg ikke. Da ser Ndivhuwo bekymret på meg. ”Dersom du ikke er underkastet Gud, vil du ende i fortapelse. Det må vi jobbe litt med mens du er her”.

Religion er ganske interessant her. De fleste synes å ha en herlig miks av meget bibeltro kristendom og tradisjonell tro med ånder, hellige forfedre og overnaturlige krefter. Troen på onde hekser som lever blant oss virker å være veldig utbredt. Heksene har makt til å gjøre folk syke. Jeg pratet med en HIV-syk mann i en av landsbyene vi har vært. Han hadde vært utro og blitt smittet. Hans kone døde for tre år siden uten at han visste helt hva hun døde av. Jeg spurte om han trodde hun døde av HIV/aids-relaterte sykdommer. Nei, var det kontante svaret. Han mente bestemt at hun døde på grunn av heksekraft.

Derfor var det også at han tok kontakt med en tradisjonell healer eller medisinmann da han først ble syk selv. Hvilket virker å være veldig vanlig. Derfor er også tradisjonelle healere anerkjent som en del av systemet i deler av landet. Klinikker og sykehus samarbeider med medisinmennene, som henviser pasienter videre til dem og vice versa. I følge en sykepleier på en klinikk jeg besøkte, klarer ofte medisinmennene å redusere symptomene på HIV, slik at pasientene føler seg friske en stund. ”Men bare en stund”, slo hun fast.

Forklaringen på hvorfor enkelte er psykisk utviklingshemmede fikk min kollega Cecilie av ekteparet hun for tiden bor hos. Årsaken er at foreldre med overnaturlige krefter sjekker om avkommet har arvet evnene ved å kaste dem i veggen. Dersom den nyfødte klarer å klore seg fast og henge på veggen, har barnet heksekrefter. Denne testingen kan naturlig nok gi noen mindre hyggelige ettervirkninger for de som bare er ”vanlige” barn og faller ned på gulvet. ”Og derfor er det en del barn i skolene som er det vi kaller ”slow”, forklarer ekteparet som for øvrig begge er lærere.

En liten tilleggsopplysning som er litt ute av kontekst, men likevel interessant. Mannen i lærerekteparet har ikke bare sin lærerkone, men en kone til. Ja, faktisk en hel familie til. Kone nummer en uttalte at jo da, det var veldig vanskelig når han var hos sin andre kone. Men hva skal man gjøre? Mannens bror har for øvrig ikke to, men hele åtte koner. Og gudene vet hvor mange barn.

Vi befinner oss nå som nevnt i landsbyen Rabali. Her er de en del av vendakulturen. Hvilket betyr at de her har et annet språk, venda, og andre tradisjoner enn hva vi har opplevd i de tre landsbyene hvor vi tidligere har vært. Og flerkoneri er visstnok vanligere her i vendaområdene. Men selvsagt vanligere før enn nå. I familien jeg bor hos er det en mor og en far og fem barn. Siste tilskuddet til familien er åtte måneder gamle Khalirendwe. Deretter er det Robin som går i fjerdeklasse, Tshifhiwa på tretten, Phathu på seksten, og altså Ndivhuwo på atten. Far i huset er lærer på en videregående, hvilket virker å være veldig lukrativt. Familien bor nemlig i et hus med fem soverom, har hushjelp og ikke mindre enn to gartnere. Det er klart at arbeidskraft er billig her i landet. Minstelønnen er sånn cirka NOK 5,50. Likevel er selvsagt en arbeidsstokk på tre for en familie her et definitivt velstandssymbol. Jeg bor altså nå hos sørafrikansk middelklasse, som føles milelangt fra det lille huset ved foten av fjellet i Buffelshoek.

Riktignok tar jeg fortsatt morgenvasken ved hjelp av bøtter og baljer, og vasker klærne for hånd. Men i utgangspunktet har vi innlagt vann her i huset. Det virker bare ikke. Hvorfor vet de ikke helt. En dag kom det ikke vann når de skrudde på vasken. Da gikk de til naboen for hjelp, og får nå vann fra naboens hageslange som de fyller i bøtter og baljer. Slik har de til matlaging og vasking og til vanning av den imponerende grønne gressplenen rundt huset, som står som en skarp kontrast mot Limpopos røde sand som utgjør gata utenfor gjerdet.

Hos familien med de vanskelige navnene, føler jeg at jeg lever det som for meg er et tilnærmet normalt liv. Her kan jeg gå på badet for å vaske meg eller ta tannpussen, lage hjemmelaget pizza til familien i ovnen på kjøkkenet og om kvelden er det sørafrikansk idol på TV. Frokostene inntar jeg på en liten veranda foran huset. Her vasker de opp i varmt vann med såpe, har mat i kjøleskapet, og barna krever et noe mer variert kosthold enn papp og kyllingføtter. Døgnrytmen er imidlertid den samme. I åttetiden er det sengetid, og her står de faktisk så tidlig opp som klokken fire! Alle må tidlig opp for å være klare til skolestart klokken sju. Og ettersom familiens barn går på privatskoler, kreves ekstra tid til transport. På disse privatskolene, som for øvrig er kristne, snakker barna utelukkende engelsk. Venda er imidlertid et fag, men lærerne krever at barna også snakker engelsk seg i mellom. Så eneste stedet de prater venda er hjemme. Mor i huset er noe ustø i engelsk, men de andre er veldig gode. Hvilket er hyggelig for meg. Samtalene går derfor lett hos familien i Rabali.

Ut fra det jeg skjønner, virker familien å være et typisk eksempel på middelklassen her. Og de virker å være godt representert her i området. Hvilket er veldig bra å se og gjør Rabali til et veldig annerledes sted enn de andre landsbyene vi har vært. Der har standarden vært relativt jevn. Det vil si jevnt dårlig. Her er forskjellene mer tydelige. Like over veien ligger den delen av landsbyen som ikke har hushjelp eller gartner. En av lærerne jeg jobber med fortalte meg her om dagen om ”that side”. Hun rynket på nesen og fortalte at de ikke engang hadde innendørs toalett. Hvilket det virker som om det er relativt kort tid siden husene på ”min” side av veien for øvrig har fått, da tinnboksene med utedoer står ubrukte i de flestes hager. ”Det er vårt reservetoalett”, forklarte mor i huset meg og pekte på utedoen i frukthagen. ”Det bruker vi når det er vannmangel her”.

Det verste eksempelet så jeg her om dagen. Et gigantisk hus som var i ferd med å bli satt opp, større enn noen jeg har sett her i Limpopo, like ved siden av en bitteliten blikkboks av et hus. Vi diskuterte faktisk om det i det hele tatt kunne være et hus og noen som bodde der, før vi så en ståltråd med klesvask til tørk utenfor. Et godt og trist bilde på Sør-Afrikas store forskjeller.

Festfint blåfjellsfarvel

Siste kvelden. Skåling i brus. Bestglassene med gullfarget kant øverst er hentet fram fra innerst i skapet. På bordet er det satt fram en skål med mariekjeks og en banan. Taler. En venninne som er mer stødig i engelsk, prater på vegne av Mosibudi: ”Takk for at du har bodd hos oss. Jeg vil savne deg”. Ydmykheten kommer krypende. ”Nei nei, det er jeg som skal takke”. Og kjenner plutselig en dyp følelse av takknemlighet der vi står, fire jenter i finstasen og jeg, med glassene hevet. På gulvet sitter Lerato og lille Lesego gumlende på mariekjeks så smulene fyker.

Det er mørkt ute. Egentlig skulle strømmen være stengt av i dag slik den er annenhver dag, men ettersom det er en offentlig fridag lot de den være. Den enslige lyspæra som henger fra taket lager skygger, og i det svake lyset skjules skitten og hullene i teppet som dekker det kalde betonggulvet. Broderiduken på bordet ser hvit og flekkfri ut. Midt på bordet står en gammel majoneskrukke med en kvist med friske blader. På benkeplaten står noen små, gule kyllingfigurer til pynt, selv om påsken er over for lenge siden.

Vi setter oss ned. Jeg på stolen, en av venninnene har tatt i bruk den ødelagte stolen og balanserer med ei hånd støttende på bordet. De to andre er plassert på hver sin lave trekrakk så ansiktene knapt rekker over bordplaten i respateks. Men praten går friskt. Om menn og utroskap og alkohol og HIV og aids. Spørsmålet er hva som er å foretrekke; en mann som er utro eller en som drikker for mye? Og hva gjør en om en blir HIV-smittet? En av jentene har svaret: ”Jeg ville bedt til Gud hver dag og natt til jeg ble frisk igjen”.

Midt i en heftig diskusjon om det i det hele tatt er mulig å finne en mann som verken er utro, en ”drunk” eller HIV-smittet, kommer mor i huset hjem. Hun har som hun pleier tilbrakt noen timer på spaza’en og er ler høyt mens hun strever med blikkdøra som en må bruke litt muskelkraft og en smule teknikk for å åpne. Vel inne henvender hun seg til meg på sepedi, uten at jeg skjønner hva hun sier. Men jeg kan prosedyren nå, strekker hendene ut mot hennes og venter på at hun tar dem og planter et vått kyss i håndflatene mine. Hun fortsetter å prate på sepedi, og de andre jentene ler. En av dem oversetter; mor i huset sier at jeg ikke skal dra, men bli hos dem for alltid. Jeg kjenner et lite stikk i brystet og sier klønete kaleboa som betyr takk.

Mor Raisibe setter seg på trappa utenfor. Min kollega Tinyko kommer for å hente bagasjen min, slik at alt er pakket og klart for en tidlig avreise neste dag. Mens han hjelper meg med sekken som utenfor min fatteevne synes å ha vokst i både størrelse og vekt, prater mor Raisibe noe høylydt til ham. Tinyko smiler, oversetter og sammenfatter til en enkel setning: ”Du får ikke ta henne fra oss”.

Mine tre uker i Buffelshoek er over. Tidligere på dagen kunne jeg knapt nok kunne styre min begeistring da vi pratet om frihelgas dusjmuligheter og restaurantbesøk. Men med avskjeden rett rundt hjørnet innser jeg at jeg kommer til å savne landsbyen mellom de blå fjellene og familien i det bittelille huset.