Den siste respekt; lydhør og fargerik

Musikken dundrer. Klokken er 05:30. Jeg står opp. Kan likeså greit det ettersom jeg har ligget våken i timevis. Føles faktisk ikke som om jeg har sovet i det hele tatt siden jeg gikk til sengs klokken halv elleve kvelden i forveien. Musikken dundret da også og har gjort det kontinuerlig siden. Afrikansk dunk-dunk musikk sprakende i sprengte høytalere. Jeg gjenkjente en låt fra en Botswansk gruppe som er veldig populær her. Den har siden blitt spilt utallige ganger siden. Cd’en (eventuelt kassetten) står på repeat. Naboen er synderen. Naboens eiendom er hundre meter unna det rosa huset. Lydnivået er imidlertid slik at det føles som om høytalerne står like ved senga mi.

Fest hos naboen? Nei. Begravelse.

Jeg treffer far Ettian i gangen og kommenterer musikken. Spør om noen har vært oppe hele natta over hos naboen? Er det tradisjon før prekener og gravferd? Nei. Ettian rister på hodet. Ingen har vært oppe i natt. De har sovet. Men arrh, den musikken. Selv har jeg ikke sovet et øyeblikk, sier han og sukker.

Terskelen for å akseptere andres hensynsløshet virker å være ekstremt høy blant de lokale i landsbyene vi har vært i. Bråk på nattestid? Bare å lide seg gjennom. En omvei innom en skole langt utenfor allfarvei for å hente minibusstaxisjåførens sønn? Eller en stopp innom den lokale spaza’en for å få unna taxisjåførens handlerunde? Ingen klager fra noen i den fullstappede minibussen. Bortsett fra litt mumlende syting fra de to norske hvitingene bakerst. Venting i timevis på noen som viser seg overhode ikke å dukke opp? Klaging? Neida. Da bare går en hjem igjen og håper de dukker opp i morgen. Ikke noe stress.

Begravelsen er for Ettians søskenbarn. Tror jeg. Som nevnt litt vanskelig å vite ettersom familiestrukturene er annerledes her. De har ikke noe ord for søskenbarn. Søskenbarn er brødre og søstre. Tanter er mødre og onkler er fedre. Og onkler og tanters foreldre ens besteforeldre. Kan enkelte ganger være litt forvirrende for et stakkars vestlig hode. Uansett; vedkommende døde av høyt blodtrykk. Han var veldig fat og lazy, blir jeg forklart. Som nevnt, her somler en ikke rundt og rundt grøten. Å være direkte er bra. En spade er en spade og en feit mann en feit mann.

Direktheten gjelder imidlertid kun i forhold til enkelte ting. Her i landet har de det som i Asia kalles ansikt. Og en opptrer ikke på en slik at andre mister ansikt. Det er viktig. Når lærerne ankommer skolen om morgenen, må de signere seg inn på rektors kontor. De skal være på plass innen et visst tidspunkt og må derfor skrive ned når de ankommer. Uavhengig om de kommer en halvtime etter, vil de skrive ned det tidspunktet som er satt for når de skal være på plass. Ved siden av står gjerne en kollega eller rektor selv, men ingen ville finne på å si at ”hei du, det du skriver er ikke riktig. Klokken er kvart over nå. Du er en halvtime for sein”. Det samme gjelder dersom noen ikke dukker opp på jobb en dag. En sjef vil ikke konfrontere en ansatt med at han skulket unna. Ettian har en sjåfør som kjører minibusstaxien Honeybird på dagtid. Han fortalte meg at han var sikker på at sjåføren stakk en del av inntektene i egen lomme. Mitt naturlige spørsmål var om han hadde konfrontert sjåføren med dette. Nei, det hadde ikke Ettian gjort og kom heller ikke til å gjøre det. Sånn gjør en bare ikke.

Tilbake til begravelsen: Musikken stilner like før sju. Da ankommer vi og blir anvist plass på hver vår plaststol under en rød- og hvitstripete teltduk som er satt opp for anledningen. Det er kaldt. Veldig kaldt. Frostrøyk-kaldt. Hvilket er første gangen jeg opplever her. En merker det er blitt vinter. Midt på dagen er det fortsatt varmt og til tider hett. Tidlige morgener og etter solnedgang er det imidlertid kaldt. Rett og slett kaldt. Jeg har måttet ta fram ullundertøy og sovepose. Isolasjon er selvsagt ikke-eksisterende, så morgen- og kveldsvasken er blitt hutrende affærer. Og jeg nyter ikke lenger synet av stjernehimmelen under tannpussen før leggetid. Nå gjelder det å skynde seg under teppene.

Kvinnene har håndklær og pledd over skuldrene som skjuler deler av deres tradisjonelle antrekk. Håndklær er tydeligvis allment akseptert som plagg i denne delen av verden. Og kan brukes til så mangt. Som sjal, skjørt og bæremeis for småbarn. Praktisk. Samtlige av kvinnene bærer hodeplagg. Fargerike sådan. Under teltduken spraker det i rosa, gult, lilla, grønt og blått. Gjerne med store blomster og snirklete mønster. Få bærer svart. Over stråtakene til rundhusene foran til venstre, stiger røyken fra ulmende bål. Her tilbereder husets kvinner begravelsesmaten; kylling og papp.

Den første timen går med til taler. Mange taler. Ut fra min sidemanns program ser jeg at det totalt er hele tretten talere. Alle vil si noe. Og alle som vil får anledning. Akkurat som under alle møter som holdes. Demokrati til det siste. Menn i dress og jakker i dårlig imitert skinn har tydelig mye å si om avdøde. På xangani selvsagt. Jeg skjønner ingenting og titter på folk. Da vi kom, var det en noe glissen forsamling under teltduken. En jevn strøm av mennesker begynner imidlertid å fylle samtlige plaststoler og en gruppe kvinner har slått seg ned på bakken like ved. Noen står bakerst. Gjennom hele timen med taler kommer flere mennesker. Selv om begravelsen i følge programmet startet sju. Her kommer en når en kommer. Om det så er fem på åtte og under siste del av siste tale. Ingen hever et øyenbryn over det. Det tok vel så lang tid med morgenrutinene da vel.

Innimellom synges det. Ikke mumlende med blikket ned, som under norske begravelser. Her synges det av full hals. Dype røster synger med intensitet og inderlighet. Vakkert. Sangen starter et sted inne i forsamlingen. En røst som begynner. Flere følger som i et svar. Som et kor. Det virker alltid å være en som leder sangen i alle forsamlinger. En vet aldri hvor i forsamlingen sangen starter. Om det i forkant er avtalt eller om en bare setter i gang, vet jeg ikke helt.

Det er en enkel verdighet over seremonien. På et tidspunkt reiser alle seg. Det er tid for gravferd. Kisten med avdøde skal fraktes til gravplassen. Enken blir fulgt ut i bilen. Hun er dekket fra topp til tå av et stort pledd og blir støttet på begge sider. Selv ansiktet er skjult av pleddet. Ettian forklarer at hele enkens kropp må dekkes til. Det er tradisjon. Hun støttes inn i begravelsesbilens forsete. Bilen er hvit og lang. Min bilinteresserte kollega Lasse kommenterte en gang at de eneste fine bilene her i området, er begravelsesbilene. Enkelte ser ut som reneste stretchlimousiner. Begravelser er big business her. Det er alltid en begravelse. Eller fem. Tidspunktet for kursene vi har holdt på lørdager, har ofte måttet justeres ut fra når begravelsene denne dagen er over. Folk virker å dø en del her. Unge som gamle. Og lørdag er begravelsesdag.

Rosa olifanthus og mer og mindre ønskede innflyttere

Huset jeg bor i her i Olifantshoek er rosa. Og ikke lakserosa som Haugesund rådhus, men knallrosa. Det ble satt opp i fjor. Da flyttet far Ettian med kone og fire barn ut av morens hus og fikk sitt eget like ved siden av. De var som han sa ”relieved” fra ansvaret for å ta av seg moren. Årsaken var at morens yngste sønn var gammel nok til å få seg jobb. Og families yngste sønn er i følge tradisjonen alltid den som arver foreldrenes hus. Og dermed den som bor sammen med foreldrene og tar seg av dem til de dør. Så nå bor gamlemor Mahlaule sammen med yngstesønn og kone og barn. I tillegg til en kusine og en niese og hennes datter. Disse er visstnok imidlertid bare på besøk fra Pretoria, men har vært her i sju måneder alt, så slike langvarige besøk kvalifiserer som boforhold hvert fall i mitt hode.

Her har de et annerledes syn på familieforhold enn hjemme. Ofte har fjerne og nære slektninger bodd i samme hus på et eller annet tidspunkt. Og gjerne delt seng. De kaller hverandre ”brother” og ”sister” og ”mother” selv om det verken er bror, søster eller mor, men gjerne kusine eller tremenning eller nevø. Og er en i familie virker det å være forventet at en tar seg av hverandre. Så de tar gjerne inn en kusine av deres avdøde far med to barn. Eller tar seg av søsterens barn mens hun bor i Johannesburg og jobber. Eller lar eldstesønnen til brorens kusine på morsiden bo hos dem mens han går på skole.

I det hele tatt er det ganske imponerende med tanke på at mange av disse ikke har så mye til salt i maten til seg og sine egne. Og deres egne kan være ganske mange i seg selv. Ettian fortalte meg at han bare har fire barn. Og bare en kone. Hans far hadde to. Så han har mange søsken. Og enda flere som han regner som søsken og kaller bror eller søster.

Uansett; Ettians rosa hus er nok dessverre litt mer festfint fra utsiden enn inni. Der er det ganske enkelt. Med betonggulv og malingsflassende, flekkete vegger som ikke går helt til taket. Taket er av blikkplater, støttet opp av et sammensurium av treplanker. Hvorfra det henger noen lyspærer surret fast av hvite ledninger på kryss og tvers. En lyspære i hvert rom. Styrt av en og samme bryter. Hvilket betyr at lyset går på også på mitt rom klokken null fire null null. Da står nemlig mor Joyce opp for å begynne med dagens gjøremål. Hun må nemlig gjøre i stand til far Ettian står opp en times tid seinere og skal gjøre seg klar for jobb. Han trenger sin frokostpapp og varmt vann fra bålet til morgenvasken slik at han kan gjøre seg presentabel før han drar av gårde den relativt lange veien til skolen hvor han jobber som lærer. På si kjører Ettian minibusstaxi. Han har sin egen. Den heter Honeybird, som er betydningen av hans yngste sønns navn; Nhlalala. Nhalala går i sjetteklasse. Og har en søster som er fire år gammel og heter Nkiyase. Disse bor sammen med mor og far Mahlaule i det rosa huset. I tillegg har de en datter som studerer i Pretoria og en sønn som bor og går på skole i nabolandsbyen Tijani.

I denne nabolandsbyen bor mine kolleger Åsmund, Martin, Cecilie, Claire og Tinyko. Og der har de postkontor, klinikk og politistasjon. Vi var innom politistasjonen første dagen. Etter alt som har skjedd i Johannesburg og andre steder i landet, ønsker de visstnok å se litt ekstra etter oss. Men det er vel bare en forholdsregel. Som de tar relativt seriøst gitt. Jeg ble stoppet av politiet på joggetur klokken sju om morgenen her om dagen og ble fortalt at jeg ikke burde jogge alene. Not safe. Fredelig som det er her, tror jeg nok det var utslag av seriøs oversiktighet. Vi er nok ikke målgruppa for disse grusomhetene selv om vi er utlendinger. Men de begynner tydeligvis å bli litt nervøse for voldsbølgen også her i de rurale delene av landet. Vi er nå veldig nære grensa til Zimbabwe, så mange av dem kommer hit først for å prøve lykken og få seg jobb, før de eventuelt drar videre til Johannesburg og andre steder. Det er faktisk relativt mange jeg har møtt mens jeg har vært her i Limpopo, som har uttalt seg negativt om folk fra Zimbabwe. Enkelte har uttalt at de stjeler og lager bråk og tar fra sørafrikanerne de få jobbene som finnes. Ettians kusine fra nabohuset har et mer reflektert syn på naboene fra nord. ”De er ikke dårlig mennesker, slik noen sier. De gjør bare så godt de kan for seg selv og familien sin. Og de er veldig hardtarbeidende. For bare 8 rand (5 NOK) jobber de en hel uke med hva som helst”.

I tillegg til innvandrere fra Zimbabwe, er det visstnok enkelte som opprinnelig er fra Etiopia og Somalia som bor og driver små butikker her i landsbyen. Disse var innkalt til møte like før vi kom hit og ble regelrett spurt om de kunne dra fra området. Dette er tydeligvis måten de vil forhindre at volden spres hitover. Beskyttelse av sine utsatte landsbyboere virker dermed ikke å være en prioritet. Metoden er tydeligvis heller bare å bli kvitt dem.

Om noen faktisk har dratt her fra på grunn av dette, vet jeg foreløpig ikke. Men fortsettelse følger.

Takketur

Som tidligere nevnt har jeg det ganske behagelig hos familien Mokoma i Rabali. Derfor var jeg ikke utelukkende overbegeistret da vi ble invitert til overnatting på en lodge utenfor landsbyen. Vi skulle dra søndag ettermiddag og komme tilbake mandag morgen før jobb. Litt stress syntes jeg. Hadde dette vært et tilbud i en av de andre landsbyene vi har vært i, ville jeg jublet ved tanken på en avslappende kveld utenfor landsbyen med mulighet for litt vin og en dusj og egenkjøpt og egentilberedt mat. Men som sagt; livet i Rabali er ikke så verst.

Men jeg dro. Siden jeg ble invitert som takk. Takken var for at vi hadde hjulpet en kar som var i ferd med å starte sin egen organisasjon for mindre heldigstilte barn og unge i området, kalt Mutshedzi Youth Foundation. Der tar de sikte på blant annet å gi unge karriererådgivning og hjelpe dem å få tilgang til nødvendig informasjon, hvilket langt fra er en selvfølge for de som lever i rurale og fattige strøk. I tillegg ønsker de å gi de unge et kulturelt og sportslig tilbud og et sted å være på ettermiddagstid. Jeg har dessuten hjulpet de litt med å få i gang og etablere en avis som skal gis ut månedlig. Selvsagt enkle greier, men har vært interessant å være med på prosessen.

Som takk ønsket altså initiativtakeren å ta oss med til et overnattingssted som et par av hans kompiser drev et stykke unna landsbyen. Vi skjønte da vi kom dit at ingenting er hundre prosent gratis og at disse kompisene naturlig nok hadde litt baktanker og håpet vi ville bistå med litt markedsføring av stedet. Uansett; det var en veldig hyggelig gest.

Masela, som initiativtakeren til Mutshedzi Youth Foundation heter, er en av de som har klart seg bra. Han tilbrakte de første årene av sitt liv på en stor gård der moren var hushjelp for de hvite gårdseierne. Faren har han aldri visst hvem var. Da han var seks år gammel, flyttet de til en landsby nær Rabali. Her vokste han opp under trange kår med en arbeidsledig mor og sine søsken. En ganske typisk historie herfra. Masala var imidlertid en av de heldige som kom seg videre. Han var skoleflink og fikk tilgang på studielån (hvilket det visstnok er mulig å få tilgang på om en gjør det bra på skolen) og studerte i Johannesburg og deretter i Cape Town. Han fikk en traineestilling i en bank i Cape Town, hvor han var til han bestemte seg for å dra hjem til mor og gi noe tilbake til landsbyen han var fra. Og dermed gikk han i gang med dette prosjektet. En entusiastisk og talefør kar. Som ville vise sin takknemlighet ved å ta oss med på tur.

Vi brukte en time lenger på turen ut enn hva som var forespeilet oss. Humpet oss i vei på dårlige grusveier oppover fjellene og innover i tettere og tettere bush. Det ble mørkt før vi kom it. Vi var imidlertid bare glad for at vi i det hele tatt kom oss fram. Fikk oss hytter med enkel standard og tente bål. Og godfølelsen kom krypende. Var herlig stille og fikk følelsen av å være midt i jungelen. Og godfølelsen økte i det vi skulle av gårde for å sjekke ut ”poolen” som viste seg å være av den naturlige sorten. Med en klukkende elv og en brusende foss. Manko på bikini til tross, her måtte det bades. Det var da mørkt. Og mørkt i jungelen betyr svart. Når en har mangel på dusj og rennende vann, er et bad ubeskrivelig godt. Deretter var det grilling og bålkos langt inn i de små nattetimer. Verten vår som skulle kjøpe en flaske vin til meg, kom tilbake med en flaske musserende. Av det mindre eksklusive slaget naturligvis og til den nette sum av NOK 15. Så det ble kjip sjampis og brente svinekoteletter i bushen.

Dagen derpå ble startet med et nytt bad og hårvask i fossen. Før vi humpet oss hjemover. Med en noe kranglete bil som endte det hele med å gå tom for bensin og stanse en kilometers avstand fra Rabali. Tenker enkelte syntes det var festlig å se landsbyens hvitinger dyttende på en skranglete bil tidlig en mandags morgen.

Ingenting er svart/hvitt

Bare en liten minibusstaxitur utenfor landsbyen vi bor i, ligger plassen som på folkemunne heter Old Makhado. Tidligere het den bare Makhado. Men så ble byen Luis Trichard omdøpt til Makhado. Mange av byene med Afrikaans navn får nye eller gamle navn, alt etter hvordan en ser det, og blir omdøpt til tradisjonelle, sørafrikanske navn. Slik ble Luis Trichard hetende Makhado. Det hele er imidlertid ikke helt avklart da avgjørelsen om navneendringen er klaget inn for retten og nå er på sin andre runde i rettssystemet. Men foreløpig heter den etter det jeg forstår offisielt Makhado. Men hva gjør en da når det ligger en annen Makhado bare rundt tjue minutter unna? Vel, da blir den første Makhado hvert fall i en overgangsperiode hetende Old Makhado mens de prøver å innføre et nytt navn også for denne plassen. Praktisk nok.

Uansett; Old Makhado er som sagt en kort kjøretur unna Rabali og har en kolonialbutikk og postkontor og politistasjon og et par mer eller mindre interessante klesbutikker og små sjapper som selger frukt og grønnsaker og hvor de klipper hår og en lokal tavern og en plass kalt Roasted Rooster som selger kylling-junkfood. Denne kyllingplassen har et par bord både inne og utenfor og er det nærmeste vi har kommet en kafé mens vi har vært ’utstasjonert’. Her satt jeg en dag. Ventet på Marte og Claire mens jeg hadde tjuvstartet på lunsjen og spiste en kyllingwrap og leste en avis. Aviser er for øvrig også en luksus som har vært ikke-eksisterende i de øvrige landsbyene. Som tidligere nevnt; Rabali skiller seg ut på mange måter fra de tidligere landsbyene hvor vi har vært.

Der satt jeg hvert fall og var fornøyd med livet. Før det kom tre storvokste sørafrikanske damer og flyttet veska mi og så på tingene mine på bordet og sa: Move this! I en heller lite vennlig tone. Jeg sa ”æh og hva og unnskyld?” mens jeg forundret observerte at det var flere ledige bord like ved siden av mitt. Men innen jeg var ferdig med det, hadde de allerede skjøvet bort tingene mine, satt seg ned og var allerede i gang med en høylydt samtale seg i mellom. Jeg tenkte ja vel og sa: ”Jeg venter på noen venner som kommer om et øyeblikk, men dere kan bare sitte der til de kommer”. Damene så på meg og så på hverandre og himlet med øynene og skravlet høylydt videre på venda uten å ofre meg et eneste enstavelsesord. Jeg skjønte at de ikke hadde satt seg ned for en hyggeprat med en hvit person, slik jeg er vant til. Det var ingen tvil at disse damene ønsket herredømme over bordet. Det fikk de vel også ved å ta fram vassen pommes frites fra store vesker som de delte over bordet og med forbipasserende mens de pratet veldig høylydt til både hverandre og de andre gjestene på kyllingkafeen. Min plass på bordet til mat og avis krympet stadig mens armer og vesker og store lår nærmet seg faretruende. Da Claire kom, gjorde damene ingen mine til å flytte seg. Jeg kjente en gryende irritasjon og sa at nå var venninnen min kommet, så det ville vært fint om de gav plass til henne og satte seg på ett av de andre ledige bordene. Da fikk jeg øyenkontakt med en av de tre for første gang, og hun sa: ”You move”. Jeg prøvde meg med ”jeg var her først” og ”dette er veldig uhøflig” og ”hva får dere ut av dette?”, men fikk verken øyenkontakt eller annet ut av dem enn ”you move”. Tanken på å reise seg og ta med matbrettet som et annet overvektig mobbeoffer i skolekantina i en amerikansk high school film var særdeles lite fristende. Så jeg holdt stand. Mens Claire og Marte måtte sette seg på nabobordet. Og mine sørafrikanske kafevenninner veldig tydelig viste med kroppspråk hva de syntes om dette hvite vesenet og høylydt gjorde sitt for å få alle kafeens gjester over på sin side. Jeg satt der med avisa og wrap’en min og freste innvendig. Før jeg tenkte at hva i all verden har jeg å kjempe for? Hvilken rettighetskamp sitter jeg her og mottar fornærmelser for? De tre damene mente tydeligvis at de hadde noe å bevise. Det hadde ikke jeg. Jeg forsøkte igjen å få øyenkontakt med de tre, men fortsatt uten hell. Og motstod lysten til å rope ut at jeg ikke var boer eller på noen måte ansvarlig for apartheid eller andre grusomheter. Så reiste jeg meg. Med det jeg håper var en smule verdighet. Og satte meg med de andre to hvitingene på nabobordet.

Dette er eneste eksempelet på en situasjon der jeg føler meg uvelkommen som hvit. Noe som egentlig er ganske imponerende slik de hvite har oppført seg på denne kanten av verden. Det er klart at jeg har blitt ledd av og pekt på og ropt hviting etter støtt og stadig. Men jeg har aldri fått inntrykk av at det har vært for å såre meg på noen måte. Selv om ordet lekgoa har begynt å irritere meg en smule, så er det likevel noe litt sjarmerende med småbarn som står bak gjerdet med store øyne og i pur forbløffelse og helt uten noe filter roper ut akkurat det de tenker. Her om dagen jeg var ute og gikk, traff jeg noen småbarn der den ene ropte ut lekgoa mens han løp mot meg og kastet seg i armene mine. Ingenting fornærmende over å bli kalt hviting i en slik kontekst. Voksne uten filter kan selvsagt være litt mer frustrerende. De er veldig direkte her. På enkelte områder vel og merke. I begynnelsen tenkte jeg muligens det var språkproblemer som var årsaken, men det er nok ikke det. Ordet lekgoa er for øvrig overraskende og skuffende nok det samme her hvor de prater venda som i sepediområdene. Jeg hadde gledet meg til nye tilrop. Eneste forskjellen er uttalelsen. Her uttaler de ordet nøyaktig slik det er skrevet, mens på sepedi uttales det lerroa.

Uansett, jeg tror det faktum at vi ikke snakker Afrikaans gjør det lettere å like oss. Jeg har hørt et par si at de hater Afrikaaner-folk. Men jeg tror også at enkelte her i nord har de ikke vært like mye påvirket av raseskillene som lenger sør i landet. I landsbyene vi har besøkt har det jo ikke vært hvite likevel. Når jeg har vært og reist andre steder i landet og forteller hvor i landet jeg jobber, ser de på meg som om jeg er gal og spør hvorfor i all verden jeg er oppi der. De hvite sørafrikanerne er veldig direkte i sin omtale av sine svarte landsmenn. Det er veldig overraskende for oss å høre det som for oss er åpenlyse rasistiske uttalelser.

Det er imidlertid klart at det er veldig enkelt for oss fra Norge å være politisk korrekte. En hvit sørafrikaner vi traff i Mosambikk fortalte at han sov med et balltre ved siden av senga i leiligheten sin i Johannesburg. Han følte seg aldri trygg i sitt eget hjem. Jeg har i tillegg møtt fire mennesker som har fortalt meg at de har blitt ”carjacked” og tre av dem ved ”gunpoint”. Og det er også forståelig at det kan være frustrerende å se at enkelte som er blitt kvotert inn i stillinger høyt oppe i næringsliv og politikk ikke nødvendigvis er hundre prosent kvalifisert for jobben. Det er vel ingen hemmelighet at det har skjedd. Eller at korrupsjon ikke er en ukjent aktivitet her i landet. Det er vel ingen tvil om at det er noen veldig kompliserte problemstillinger i Sør-Afrika. Men det ville vel imidlertid vært noe ambisiøst å forvente at overgangen til en fri og likestilt nasjon ville gå helt smertefritt for seg. Det er vel ikke helt uforståelig at undertrykkelse, fattigdom og desperasjon avler vold, kriminalitet og korrupsjon. Noe muligens enkelte hvite sørafrikanerne burde ha i minnet før de åpner munnen og prater høylydt om hvordan de svarte nå styrer landet mot avgrunnen.

Vanskelige problemstillinger, ingen tvil om det.

Vi hadde nylig en frihelg og dro til et sted kalt Bela-Bela. Et sted med varme kilder og et gammelt og ikke helt sjarmerende spa. Jeg, Cecilie og Marte syntes vi fortjente litt luksus denne helga. Spavertinnene mente tydeligvis vi fortjente å bli dyttet oppi et konsentrasjonsleirliknende badekar med kokende grønt og fiskeluktende vann. Før vi ble rullet i plast, plassert på en hard benk og overlatt til svetting og klaustrofobiske tanker. Marte foreslo at det kunne være en del av hevnen over de hvite. Etterpå var vi visstnok detoxified og definitivt dehydrert og prøvde å overbevise hverandre om at huden vår var veldig mye mykere nå.

Men tilbake til utgangspunktet. Bela-Bela var et veldig ”hvitt” sted. Vi spiste middag på en plass kalt O’ Hagens, et forsøk på en irsk pub med verdens garantert tregeste servitrise. Diverse glass vin og et par gin & tonics senere var vi klar for Bela-Belas glitrende natteliv. Vi havnet på et sted kalt Dance Factory. Og det var litt av en dansing de produserte på denne fabrikken. Det minnet mest om danskebåten, men menneskene om bord var tjue år yngre og på vår alder. Her ble det danset pardans til både tekno og gamle viser på Afrikaans. Danserne var blant annet ikledd fjellsko, shorts, skjorte og vest. Vi hadde sett fram til en avslappende helg på et sted der vi ikke var annerledes og vakte oppmerksomhet bare ved å gå nedover gata. Men vi følte oss ikke verken likesinnede eller blant våre egne på Dance Factory i Bela-Bela.

Å komme seg bort fra denne plassen viste seg å være vanskeligere enn forventet. Vår hotellresepsjonist jobbet dag og natt for å prøve å finne en buss eller annet som kunne frakte oss to timer til provinsens hovedstad Polokwane. Til slutt gav hun opp. Vi spurte om de ikke hadde en taxirank der. Jo da, det hadde de. Men der burde vi ikke gå. Hvert fall ikke jeg og Cecilie alene. Taxiranker var nemlig ikke trygge. Vante som vi er blitt med disse taxirankene med minibusstaxier, begynte vi å lure. Var det mer utrygt her enn andre steder? Den hvite resepsjonisten kunne fortelle oss at mye dop skiftet hender på denne plassen. Ja, hun mente faktisk at hver eneste svarte person i hele Bela-Bela solgte dop. Not safe.

Jeg og Cecilie dro til taxiranken og fem minutter senere hadde vi ordnet oss med transport til Polokwane. Med en minibusstaxi som er vår måte å komme oss rundt på i det rurale Limpopo, men som ikke engang var et alternativ resepsjonisten i Bela-Bela i det hele tatt kom på eller vurderte. Og vi kom oss helskinnet til Polokwane.