Den siste respekt; lydhør og fargerik

Musikken dundrer. Klokken er 05:30. Jeg står opp. Kan likeså greit det ettersom jeg har ligget våken i timevis. Føles faktisk ikke som om jeg har sovet i det hele tatt siden jeg gikk til sengs klokken halv elleve kvelden i forveien. Musikken dundret da også og har gjort det kontinuerlig siden. Afrikansk dunk-dunk musikk sprakende i sprengte høytalere. Jeg gjenkjente en låt fra en Botswansk gruppe som er veldig populær her. Den har siden blitt spilt utallige ganger siden. Cd’en (eventuelt kassetten) står på repeat. Naboen er synderen. Naboens eiendom er hundre meter unna det rosa huset. Lydnivået er imidlertid slik at det føles som om høytalerne står like ved senga mi.

Fest hos naboen? Nei. Begravelse.

Jeg treffer far Ettian i gangen og kommenterer musikken. Spør om noen har vært oppe hele natta over hos naboen? Er det tradisjon før prekener og gravferd? Nei. Ettian rister på hodet. Ingen har vært oppe i natt. De har sovet. Men arrh, den musikken. Selv har jeg ikke sovet et øyeblikk, sier han og sukker.

Terskelen for å akseptere andres hensynsløshet virker å være ekstremt høy blant de lokale i landsbyene vi har vært i. Bråk på nattestid? Bare å lide seg gjennom. En omvei innom en skole langt utenfor allfarvei for å hente minibusstaxisjåførens sønn? Eller en stopp innom den lokale spaza’en for å få unna taxisjåførens handlerunde? Ingen klager fra noen i den fullstappede minibussen. Bortsett fra litt mumlende syting fra de to norske hvitingene bakerst. Venting i timevis på noen som viser seg overhode ikke å dukke opp? Klaging? Neida. Da bare går en hjem igjen og håper de dukker opp i morgen. Ikke noe stress.

Begravelsen er for Ettians søskenbarn. Tror jeg. Som nevnt litt vanskelig å vite ettersom familiestrukturene er annerledes her. De har ikke noe ord for søskenbarn. Søskenbarn er brødre og søstre. Tanter er mødre og onkler er fedre. Og onkler og tanters foreldre ens besteforeldre. Kan enkelte ganger være litt forvirrende for et stakkars vestlig hode. Uansett; vedkommende døde av høyt blodtrykk. Han var veldig fat og lazy, blir jeg forklart. Som nevnt, her somler en ikke rundt og rundt grøten. Å være direkte er bra. En spade er en spade og en feit mann en feit mann.

Direktheten gjelder imidlertid kun i forhold til enkelte ting. Her i landet har de det som i Asia kalles ansikt. Og en opptrer ikke på en slik at andre mister ansikt. Det er viktig. Når lærerne ankommer skolen om morgenen, må de signere seg inn på rektors kontor. De skal være på plass innen et visst tidspunkt og må derfor skrive ned når de ankommer. Uavhengig om de kommer en halvtime etter, vil de skrive ned det tidspunktet som er satt for når de skal være på plass. Ved siden av står gjerne en kollega eller rektor selv, men ingen ville finne på å si at ”hei du, det du skriver er ikke riktig. Klokken er kvart over nå. Du er en halvtime for sein”. Det samme gjelder dersom noen ikke dukker opp på jobb en dag. En sjef vil ikke konfrontere en ansatt med at han skulket unna. Ettian har en sjåfør som kjører minibusstaxien Honeybird på dagtid. Han fortalte meg at han var sikker på at sjåføren stakk en del av inntektene i egen lomme. Mitt naturlige spørsmål var om han hadde konfrontert sjåføren med dette. Nei, det hadde ikke Ettian gjort og kom heller ikke til å gjøre det. Sånn gjør en bare ikke.

Tilbake til begravelsen: Musikken stilner like før sju. Da ankommer vi og blir anvist plass på hver vår plaststol under en rød- og hvitstripete teltduk som er satt opp for anledningen. Det er kaldt. Veldig kaldt. Frostrøyk-kaldt. Hvilket er første gangen jeg opplever her. En merker det er blitt vinter. Midt på dagen er det fortsatt varmt og til tider hett. Tidlige morgener og etter solnedgang er det imidlertid kaldt. Rett og slett kaldt. Jeg har måttet ta fram ullundertøy og sovepose. Isolasjon er selvsagt ikke-eksisterende, så morgen- og kveldsvasken er blitt hutrende affærer. Og jeg nyter ikke lenger synet av stjernehimmelen under tannpussen før leggetid. Nå gjelder det å skynde seg under teppene.

Kvinnene har håndklær og pledd over skuldrene som skjuler deler av deres tradisjonelle antrekk. Håndklær er tydeligvis allment akseptert som plagg i denne delen av verden. Og kan brukes til så mangt. Som sjal, skjørt og bæremeis for småbarn. Praktisk. Samtlige av kvinnene bærer hodeplagg. Fargerike sådan. Under teltduken spraker det i rosa, gult, lilla, grønt og blått. Gjerne med store blomster og snirklete mønster. Få bærer svart. Over stråtakene til rundhusene foran til venstre, stiger røyken fra ulmende bål. Her tilbereder husets kvinner begravelsesmaten; kylling og papp.

Den første timen går med til taler. Mange taler. Ut fra min sidemanns program ser jeg at det totalt er hele tretten talere. Alle vil si noe. Og alle som vil får anledning. Akkurat som under alle møter som holdes. Demokrati til det siste. Menn i dress og jakker i dårlig imitert skinn har tydelig mye å si om avdøde. På xangani selvsagt. Jeg skjønner ingenting og titter på folk. Da vi kom, var det en noe glissen forsamling under teltduken. En jevn strøm av mennesker begynner imidlertid å fylle samtlige plaststoler og en gruppe kvinner har slått seg ned på bakken like ved. Noen står bakerst. Gjennom hele timen med taler kommer flere mennesker. Selv om begravelsen i følge programmet startet sju. Her kommer en når en kommer. Om det så er fem på åtte og under siste del av siste tale. Ingen hever et øyenbryn over det. Det tok vel så lang tid med morgenrutinene da vel.

Innimellom synges det. Ikke mumlende med blikket ned, som under norske begravelser. Her synges det av full hals. Dype røster synger med intensitet og inderlighet. Vakkert. Sangen starter et sted inne i forsamlingen. En røst som begynner. Flere følger som i et svar. Som et kor. Det virker alltid å være en som leder sangen i alle forsamlinger. En vet aldri hvor i forsamlingen sangen starter. Om det i forkant er avtalt eller om en bare setter i gang, vet jeg ikke helt.

Det er en enkel verdighet over seremonien. På et tidspunkt reiser alle seg. Det er tid for gravferd. Kisten med avdøde skal fraktes til gravplassen. Enken blir fulgt ut i bilen. Hun er dekket fra topp til tå av et stort pledd og blir støttet på begge sider. Selv ansiktet er skjult av pleddet. Ettian forklarer at hele enkens kropp må dekkes til. Det er tradisjon. Hun støttes inn i begravelsesbilens forsete. Bilen er hvit og lang. Min bilinteresserte kollega Lasse kommenterte en gang at de eneste fine bilene her i området, er begravelsesbilene. Enkelte ser ut som reneste stretchlimousiner. Begravelser er big business her. Det er alltid en begravelse. Eller fem. Tidspunktet for kursene vi har holdt på lørdager, har ofte måttet justeres ut fra når begravelsene denne dagen er over. Folk virker å dø en del her. Unge som gamle. Og lørdag er begravelsesdag.