Ingenting er svart/hvitt

Bare en liten minibusstaxitur utenfor landsbyen vi bor i, ligger plassen som på folkemunne heter Old Makhado. Tidligere het den bare Makhado. Men så ble byen Luis Trichard omdøpt til Makhado. Mange av byene med Afrikaans navn får nye eller gamle navn, alt etter hvordan en ser det, og blir omdøpt til tradisjonelle, sørafrikanske navn. Slik ble Luis Trichard hetende Makhado. Det hele er imidlertid ikke helt avklart da avgjørelsen om navneendringen er klaget inn for retten og nå er på sin andre runde i rettssystemet. Men foreløpig heter den etter det jeg forstår offisielt Makhado. Men hva gjør en da når det ligger en annen Makhado bare rundt tjue minutter unna? Vel, da blir den første Makhado hvert fall i en overgangsperiode hetende Old Makhado mens de prøver å innføre et nytt navn også for denne plassen. Praktisk nok.

Uansett; Old Makhado er som sagt en kort kjøretur unna Rabali og har en kolonialbutikk og postkontor og politistasjon og et par mer eller mindre interessante klesbutikker og små sjapper som selger frukt og grønnsaker og hvor de klipper hår og en lokal tavern og en plass kalt Roasted Rooster som selger kylling-junkfood. Denne kyllingplassen har et par bord både inne og utenfor og er det nærmeste vi har kommet en kafé mens vi har vært ’utstasjonert’. Her satt jeg en dag. Ventet på Marte og Claire mens jeg hadde tjuvstartet på lunsjen og spiste en kyllingwrap og leste en avis. Aviser er for øvrig også en luksus som har vært ikke-eksisterende i de øvrige landsbyene. Som tidligere nevnt; Rabali skiller seg ut på mange måter fra de tidligere landsbyene hvor vi har vært.

Der satt jeg hvert fall og var fornøyd med livet. Før det kom tre storvokste sørafrikanske damer og flyttet veska mi og så på tingene mine på bordet og sa: Move this! I en heller lite vennlig tone. Jeg sa ”æh og hva og unnskyld?” mens jeg forundret observerte at det var flere ledige bord like ved siden av mitt. Men innen jeg var ferdig med det, hadde de allerede skjøvet bort tingene mine, satt seg ned og var allerede i gang med en høylydt samtale seg i mellom. Jeg tenkte ja vel og sa: ”Jeg venter på noen venner som kommer om et øyeblikk, men dere kan bare sitte der til de kommer”. Damene så på meg og så på hverandre og himlet med øynene og skravlet høylydt videre på venda uten å ofre meg et eneste enstavelsesord. Jeg skjønte at de ikke hadde satt seg ned for en hyggeprat med en hvit person, slik jeg er vant til. Det var ingen tvil at disse damene ønsket herredømme over bordet. Det fikk de vel også ved å ta fram vassen pommes frites fra store vesker som de delte over bordet og med forbipasserende mens de pratet veldig høylydt til både hverandre og de andre gjestene på kyllingkafeen. Min plass på bordet til mat og avis krympet stadig mens armer og vesker og store lår nærmet seg faretruende. Da Claire kom, gjorde damene ingen mine til å flytte seg. Jeg kjente en gryende irritasjon og sa at nå var venninnen min kommet, så det ville vært fint om de gav plass til henne og satte seg på ett av de andre ledige bordene. Da fikk jeg øyenkontakt med en av de tre for første gang, og hun sa: ”You move”. Jeg prøvde meg med ”jeg var her først” og ”dette er veldig uhøflig” og ”hva får dere ut av dette?”, men fikk verken øyenkontakt eller annet ut av dem enn ”you move”. Tanken på å reise seg og ta med matbrettet som et annet overvektig mobbeoffer i skolekantina i en amerikansk high school film var særdeles lite fristende. Så jeg holdt stand. Mens Claire og Marte måtte sette seg på nabobordet. Og mine sørafrikanske kafevenninner veldig tydelig viste med kroppspråk hva de syntes om dette hvite vesenet og høylydt gjorde sitt for å få alle kafeens gjester over på sin side. Jeg satt der med avisa og wrap’en min og freste innvendig. Før jeg tenkte at hva i all verden har jeg å kjempe for? Hvilken rettighetskamp sitter jeg her og mottar fornærmelser for? De tre damene mente tydeligvis at de hadde noe å bevise. Det hadde ikke jeg. Jeg forsøkte igjen å få øyenkontakt med de tre, men fortsatt uten hell. Og motstod lysten til å rope ut at jeg ikke var boer eller på noen måte ansvarlig for apartheid eller andre grusomheter. Så reiste jeg meg. Med det jeg håper var en smule verdighet. Og satte meg med de andre to hvitingene på nabobordet.

Dette er eneste eksempelet på en situasjon der jeg føler meg uvelkommen som hvit. Noe som egentlig er ganske imponerende slik de hvite har oppført seg på denne kanten av verden. Det er klart at jeg har blitt ledd av og pekt på og ropt hviting etter støtt og stadig. Men jeg har aldri fått inntrykk av at det har vært for å såre meg på noen måte. Selv om ordet lekgoa har begynt å irritere meg en smule, så er det likevel noe litt sjarmerende med småbarn som står bak gjerdet med store øyne og i pur forbløffelse og helt uten noe filter roper ut akkurat det de tenker. Her om dagen jeg var ute og gikk, traff jeg noen småbarn der den ene ropte ut lekgoa mens han løp mot meg og kastet seg i armene mine. Ingenting fornærmende over å bli kalt hviting i en slik kontekst. Voksne uten filter kan selvsagt være litt mer frustrerende. De er veldig direkte her. På enkelte områder vel og merke. I begynnelsen tenkte jeg muligens det var språkproblemer som var årsaken, men det er nok ikke det. Ordet lekgoa er for øvrig overraskende og skuffende nok det samme her hvor de prater venda som i sepediområdene. Jeg hadde gledet meg til nye tilrop. Eneste forskjellen er uttalelsen. Her uttaler de ordet nøyaktig slik det er skrevet, mens på sepedi uttales det lerroa.

Uansett, jeg tror det faktum at vi ikke snakker Afrikaans gjør det lettere å like oss. Jeg har hørt et par si at de hater Afrikaaner-folk. Men jeg tror også at enkelte her i nord har de ikke vært like mye påvirket av raseskillene som lenger sør i landet. I landsbyene vi har besøkt har det jo ikke vært hvite likevel. Når jeg har vært og reist andre steder i landet og forteller hvor i landet jeg jobber, ser de på meg som om jeg er gal og spør hvorfor i all verden jeg er oppi der. De hvite sørafrikanerne er veldig direkte i sin omtale av sine svarte landsmenn. Det er veldig overraskende for oss å høre det som for oss er åpenlyse rasistiske uttalelser.

Det er imidlertid klart at det er veldig enkelt for oss fra Norge å være politisk korrekte. En hvit sørafrikaner vi traff i Mosambikk fortalte at han sov med et balltre ved siden av senga i leiligheten sin i Johannesburg. Han følte seg aldri trygg i sitt eget hjem. Jeg har i tillegg møtt fire mennesker som har fortalt meg at de har blitt ”carjacked” og tre av dem ved ”gunpoint”. Og det er også forståelig at det kan være frustrerende å se at enkelte som er blitt kvotert inn i stillinger høyt oppe i næringsliv og politikk ikke nødvendigvis er hundre prosent kvalifisert for jobben. Det er vel ingen hemmelighet at det har skjedd. Eller at korrupsjon ikke er en ukjent aktivitet her i landet. Det er vel ingen tvil om at det er noen veldig kompliserte problemstillinger i Sør-Afrika. Men det ville vel imidlertid vært noe ambisiøst å forvente at overgangen til en fri og likestilt nasjon ville gå helt smertefritt for seg. Det er vel ikke helt uforståelig at undertrykkelse, fattigdom og desperasjon avler vold, kriminalitet og korrupsjon. Noe muligens enkelte hvite sørafrikanerne burde ha i minnet før de åpner munnen og prater høylydt om hvordan de svarte nå styrer landet mot avgrunnen.

Vanskelige problemstillinger, ingen tvil om det.

Vi hadde nylig en frihelg og dro til et sted kalt Bela-Bela. Et sted med varme kilder og et gammelt og ikke helt sjarmerende spa. Jeg, Cecilie og Marte syntes vi fortjente litt luksus denne helga. Spavertinnene mente tydeligvis vi fortjente å bli dyttet oppi et konsentrasjonsleirliknende badekar med kokende grønt og fiskeluktende vann. Før vi ble rullet i plast, plassert på en hard benk og overlatt til svetting og klaustrofobiske tanker. Marte foreslo at det kunne være en del av hevnen over de hvite. Etterpå var vi visstnok detoxified og definitivt dehydrert og prøvde å overbevise hverandre om at huden vår var veldig mye mykere nå.

Men tilbake til utgangspunktet. Bela-Bela var et veldig ”hvitt” sted. Vi spiste middag på en plass kalt O’ Hagens, et forsøk på en irsk pub med verdens garantert tregeste servitrise. Diverse glass vin og et par gin & tonics senere var vi klar for Bela-Belas glitrende natteliv. Vi havnet på et sted kalt Dance Factory. Og det var litt av en dansing de produserte på denne fabrikken. Det minnet mest om danskebåten, men menneskene om bord var tjue år yngre og på vår alder. Her ble det danset pardans til både tekno og gamle viser på Afrikaans. Danserne var blant annet ikledd fjellsko, shorts, skjorte og vest. Vi hadde sett fram til en avslappende helg på et sted der vi ikke var annerledes og vakte oppmerksomhet bare ved å gå nedover gata. Men vi følte oss ikke verken likesinnede eller blant våre egne på Dance Factory i Bela-Bela.

Å komme seg bort fra denne plassen viste seg å være vanskeligere enn forventet. Vår hotellresepsjonist jobbet dag og natt for å prøve å finne en buss eller annet som kunne frakte oss to timer til provinsens hovedstad Polokwane. Til slutt gav hun opp. Vi spurte om de ikke hadde en taxirank der. Jo da, det hadde de. Men der burde vi ikke gå. Hvert fall ikke jeg og Cecilie alene. Taxiranker var nemlig ikke trygge. Vante som vi er blitt med disse taxirankene med minibusstaxier, begynte vi å lure. Var det mer utrygt her enn andre steder? Den hvite resepsjonisten kunne fortelle oss at mye dop skiftet hender på denne plassen. Ja, hun mente faktisk at hver eneste svarte person i hele Bela-Bela solgte dop. Not safe.

Jeg og Cecilie dro til taxiranken og fem minutter senere hadde vi ordnet oss med transport til Polokwane. Med en minibusstaxi som er vår måte å komme oss rundt på i det rurale Limpopo, men som ikke engang var et alternativ resepsjonisten i Bela-Bela i det hele tatt kom på eller vurderte. Og vi kom oss helskinnet til Polokwane.