Rosa olifanthus og mer og mindre ønskede innflyttere

Huset jeg bor i her i Olifantshoek er rosa. Og ikke lakserosa som Haugesund rådhus, men knallrosa. Det ble satt opp i fjor. Da flyttet far Ettian med kone og fire barn ut av morens hus og fikk sitt eget like ved siden av. De var som han sa ”relieved” fra ansvaret for å ta av seg moren. Årsaken var at morens yngste sønn var gammel nok til å få seg jobb. Og families yngste sønn er i følge tradisjonen alltid den som arver foreldrenes hus. Og dermed den som bor sammen med foreldrene og tar seg av dem til de dør. Så nå bor gamlemor Mahlaule sammen med yngstesønn og kone og barn. I tillegg til en kusine og en niese og hennes datter. Disse er visstnok imidlertid bare på besøk fra Pretoria, men har vært her i sju måneder alt, så slike langvarige besøk kvalifiserer som boforhold hvert fall i mitt hode.

Her har de et annerledes syn på familieforhold enn hjemme. Ofte har fjerne og nære slektninger bodd i samme hus på et eller annet tidspunkt. Og gjerne delt seng. De kaller hverandre ”brother” og ”sister” og ”mother” selv om det verken er bror, søster eller mor, men gjerne kusine eller tremenning eller nevø. Og er en i familie virker det å være forventet at en tar seg av hverandre. Så de tar gjerne inn en kusine av deres avdøde far med to barn. Eller tar seg av søsterens barn mens hun bor i Johannesburg og jobber. Eller lar eldstesønnen til brorens kusine på morsiden bo hos dem mens han går på skole.

I det hele tatt er det ganske imponerende med tanke på at mange av disse ikke har så mye til salt i maten til seg og sine egne. Og deres egne kan være ganske mange i seg selv. Ettian fortalte meg at han bare har fire barn. Og bare en kone. Hans far hadde to. Så han har mange søsken. Og enda flere som han regner som søsken og kaller bror eller søster.

Uansett; Ettians rosa hus er nok dessverre litt mer festfint fra utsiden enn inni. Der er det ganske enkelt. Med betonggulv og malingsflassende, flekkete vegger som ikke går helt til taket. Taket er av blikkplater, støttet opp av et sammensurium av treplanker. Hvorfra det henger noen lyspærer surret fast av hvite ledninger på kryss og tvers. En lyspære i hvert rom. Styrt av en og samme bryter. Hvilket betyr at lyset går på også på mitt rom klokken null fire null null. Da står nemlig mor Joyce opp for å begynne med dagens gjøremål. Hun må nemlig gjøre i stand til far Ettian står opp en times tid seinere og skal gjøre seg klar for jobb. Han trenger sin frokostpapp og varmt vann fra bålet til morgenvasken slik at han kan gjøre seg presentabel før han drar av gårde den relativt lange veien til skolen hvor han jobber som lærer. På si kjører Ettian minibusstaxi. Han har sin egen. Den heter Honeybird, som er betydningen av hans yngste sønns navn; Nhlalala. Nhalala går i sjetteklasse. Og har en søster som er fire år gammel og heter Nkiyase. Disse bor sammen med mor og far Mahlaule i det rosa huset. I tillegg har de en datter som studerer i Pretoria og en sønn som bor og går på skole i nabolandsbyen Tijani.

I denne nabolandsbyen bor mine kolleger Åsmund, Martin, Cecilie, Claire og Tinyko. Og der har de postkontor, klinikk og politistasjon. Vi var innom politistasjonen første dagen. Etter alt som har skjedd i Johannesburg og andre steder i landet, ønsker de visstnok å se litt ekstra etter oss. Men det er vel bare en forholdsregel. Som de tar relativt seriøst gitt. Jeg ble stoppet av politiet på joggetur klokken sju om morgenen her om dagen og ble fortalt at jeg ikke burde jogge alene. Not safe. Fredelig som det er her, tror jeg nok det var utslag av seriøs oversiktighet. Vi er nok ikke målgruppa for disse grusomhetene selv om vi er utlendinger. Men de begynner tydeligvis å bli litt nervøse for voldsbølgen også her i de rurale delene av landet. Vi er nå veldig nære grensa til Zimbabwe, så mange av dem kommer hit først for å prøve lykken og få seg jobb, før de eventuelt drar videre til Johannesburg og andre steder. Det er faktisk relativt mange jeg har møtt mens jeg har vært her i Limpopo, som har uttalt seg negativt om folk fra Zimbabwe. Enkelte har uttalt at de stjeler og lager bråk og tar fra sørafrikanerne de få jobbene som finnes. Ettians kusine fra nabohuset har et mer reflektert syn på naboene fra nord. ”De er ikke dårlig mennesker, slik noen sier. De gjør bare så godt de kan for seg selv og familien sin. Og de er veldig hardtarbeidende. For bare 8 rand (5 NOK) jobber de en hel uke med hva som helst”.

I tillegg til innvandrere fra Zimbabwe, er det visstnok enkelte som opprinnelig er fra Etiopia og Somalia som bor og driver små butikker her i landsbyen. Disse var innkalt til møte like før vi kom hit og ble regelrett spurt om de kunne dra fra området. Dette er tydeligvis måten de vil forhindre at volden spres hitover. Beskyttelse av sine utsatte landsbyboere virker dermed ikke å være en prioritet. Metoden er tydeligvis heller bare å bli kvitt dem.

Om noen faktisk har dratt her fra på grunn av dette, vet jeg foreløpig ikke. Men fortsettelse følger.