Takketur

Som tidligere nevnt har jeg det ganske behagelig hos familien Mokoma i Rabali. Derfor var jeg ikke utelukkende overbegeistret da vi ble invitert til overnatting på en lodge utenfor landsbyen. Vi skulle dra søndag ettermiddag og komme tilbake mandag morgen før jobb. Litt stress syntes jeg. Hadde dette vært et tilbud i en av de andre landsbyene vi har vært i, ville jeg jublet ved tanken på en avslappende kveld utenfor landsbyen med mulighet for litt vin og en dusj og egenkjøpt og egentilberedt mat. Men som sagt; livet i Rabali er ikke så verst.

Men jeg dro. Siden jeg ble invitert som takk. Takken var for at vi hadde hjulpet en kar som var i ferd med å starte sin egen organisasjon for mindre heldigstilte barn og unge i området, kalt Mutshedzi Youth Foundation. Der tar de sikte på blant annet å gi unge karriererådgivning og hjelpe dem å få tilgang til nødvendig informasjon, hvilket langt fra er en selvfølge for de som lever i rurale og fattige strøk. I tillegg ønsker de å gi de unge et kulturelt og sportslig tilbud og et sted å være på ettermiddagstid. Jeg har dessuten hjulpet de litt med å få i gang og etablere en avis som skal gis ut månedlig. Selvsagt enkle greier, men har vært interessant å være med på prosessen.

Som takk ønsket altså initiativtakeren å ta oss med til et overnattingssted som et par av hans kompiser drev et stykke unna landsbyen. Vi skjønte da vi kom dit at ingenting er hundre prosent gratis og at disse kompisene naturlig nok hadde litt baktanker og håpet vi ville bistå med litt markedsføring av stedet. Uansett; det var en veldig hyggelig gest.

Masela, som initiativtakeren til Mutshedzi Youth Foundation heter, er en av de som har klart seg bra. Han tilbrakte de første årene av sitt liv på en stor gård der moren var hushjelp for de hvite gårdseierne. Faren har han aldri visst hvem var. Da han var seks år gammel, flyttet de til en landsby nær Rabali. Her vokste han opp under trange kår med en arbeidsledig mor og sine søsken. En ganske typisk historie herfra. Masala var imidlertid en av de heldige som kom seg videre. Han var skoleflink og fikk tilgang på studielån (hvilket det visstnok er mulig å få tilgang på om en gjør det bra på skolen) og studerte i Johannesburg og deretter i Cape Town. Han fikk en traineestilling i en bank i Cape Town, hvor han var til han bestemte seg for å dra hjem til mor og gi noe tilbake til landsbyen han var fra. Og dermed gikk han i gang med dette prosjektet. En entusiastisk og talefør kar. Som ville vise sin takknemlighet ved å ta oss med på tur.

Vi brukte en time lenger på turen ut enn hva som var forespeilet oss. Humpet oss i vei på dårlige grusveier oppover fjellene og innover i tettere og tettere bush. Det ble mørkt før vi kom it. Vi var imidlertid bare glad for at vi i det hele tatt kom oss fram. Fikk oss hytter med enkel standard og tente bål. Og godfølelsen kom krypende. Var herlig stille og fikk følelsen av å være midt i jungelen. Og godfølelsen økte i det vi skulle av gårde for å sjekke ut ”poolen” som viste seg å være av den naturlige sorten. Med en klukkende elv og en brusende foss. Manko på bikini til tross, her måtte det bades. Det var da mørkt. Og mørkt i jungelen betyr svart. Når en har mangel på dusj og rennende vann, er et bad ubeskrivelig godt. Deretter var det grilling og bålkos langt inn i de små nattetimer. Verten vår som skulle kjøpe en flaske vin til meg, kom tilbake med en flaske musserende. Av det mindre eksklusive slaget naturligvis og til den nette sum av NOK 15. Så det ble kjip sjampis og brente svinekoteletter i bushen.

Dagen derpå ble startet med et nytt bad og hårvask i fossen. Før vi humpet oss hjemover. Med en noe kranglete bil som endte det hele med å gå tom for bensin og stanse en kilometers avstand fra Rabali. Tenker enkelte syntes det var festlig å se landsbyens hvitinger dyttende på en skranglete bil tidlig en mandags morgen.