Siste farvel

Nok et farvel. Denne gangen det endelige farvel. Farvel til familien. Farvel til landsbyliv og Limpopo og livet jeg har levd det siste halvåret.

Bestemor Mahlaule kaller meg sin sistefødte og knyter et tradisjonelt klede over skulderen min. Tar av seg fargerike plastsmykker og trer dem med skjelvende hender forsiktig over hodet mitt. Legger dem over den venstre skulderen min. Hennes niese Tsakani forklarer. Smykkene skal ligge over skulderen min for å vise at jeg ennå er ung og ugift. Bestemors smykker henger nedover brystet og viser at hun i motsetning til meg har levd et langt liv. Og skal respekteres deretter. Bestemor ser på meg. Rister på hodet og prater høyt på xangani. Tsakani oversetter. Bestemor mener jeg burde skifte fra den svarte genseren jeg har under det dypblå, skinnende tradisjonelle kledet. Tsakani smiler og forklarer at bestemor mener jeg burde ha på meg noe hvitt under. Slik at jeg matcher bestemors fargevalg for dagen. Jeg skifter. Kommer ut igjen. Og bestemor signaliserer at hun er klar for en fotoshoot. Finstasen skal foreviges. Jeg henter kamera.

Alle bestemors tre sønner er til stede denne kvelden. Med familier. De to øvrige har kommet fra byen Giyani en times tid unna. For meg. Vi sitter rundt bålet i familiens utendørs kjøkken. Griller kyllingen i stedet for å koke den som vanlig. Jeg har lille Amu på fanget. Hører på praten på xangani. Av og til er det noen som oversetter. Av de som kan engelsk. Det er stort sett når de prater til eller om meg. Noe de gjør en del. Og de skjønner at når jeg hører navnet mitt, så liker jeg å vite hva det går i. Denne gangen er spørsmålet hvor mye det koster å dra til Norge. De har lyst å komme på besøk. Når jeg gifter meg, konkluderer de med. Da vil de gjerne komme. Og vet like godt som meg at noen Norgestur blir det aldri. Giftemål eller ikke. Men det er fint å sitte rundt bålet og prate om det likevel. Det synes vi alle.

Siste kvelden er alltid en todelt opplevelse. Fin og vemodig. Jeg kjenner et lite stikk et sted nederst i mageregionen over at jeg har sett fram til å dra. Men det har jeg. De siste ukene har faktisk tatt på. Nok har begynt å bli nok. De uhygieniske forholdene jeg har klart å overse så lenge er ikke lenger like enkle å ignorere. Det er blitt for lenge siden de ugunstige løsningene på alle nødvendigheter var eksotiske og en ønsket annerledeshet. Nå er de bare slitsomme. Vannbæring. Utedo. Baljevask av både kropp og klær. Maten. Savnet av nok mat. Ordentlig mat. Variert mat. Mat som smaker godt og ikke bare spises av nødvendighet. Fersk mat. Kjøleskap. Butikker der en kan kjøpe annet enn en loff, en cola eller maismel. Rene tallerkener og glass som er vasket i såpe og varmt vann. Ikke bare skylt i vann fra en jerrykanne stående utenfor i sølete sand. Jeg savner en sofa. Og en seng der ikke fuglefamilien som bor i treverket oppunder taket, gjør sitt fornødne. Jeg savner en dyne. Ren sådan. Og et sted der håndvask er et konsept. Jeg savner speil. Selv om det å sjelden ha anledning til å se seg selv vel har vært en fordel. Ettersom manko på speil har vært i kombinasjon med manko på dusj og vann som ikke lukter bål. Men mest av alt savner jeg å ikke ha følelsen av å være en ambassadør for hele den hvite delen av verdens befolkning. Å slippe å høre setninger som begynner med ”dere hvite..” og bli ropt etter uansett hvor jeg står og går. Og slippe å føle at en hele tiden må gi av seg selv til kjente og ukjente og da mener jeg selvsagt aller helst ukjente.

Avskjedsfesten er over. Jeg pakker. For siste gang i en landsby i Limpopo. Tsakani ser på. Overtar noen topper, en caps, et skjørt og et par knebukser. Og jubler. Over slitte klær jeg ikke gidder dra med meg hjem. Dagen etter har hun på seg den ene toppen og et hårbånd jeg var ferdig med. Vil bli tatt bilde av. Før avskjedsklemmen. Runden av avskjedsklemmer blir unnagjort i det vår hvite folkevognsbuss høres på lang avstand i formiddagsfreden i den lille landsbyen.

Formiddagsfreden vil jeg savne. Stillheten når barna er på skolen og landsbyboerne sysler med sitt. Kvinner med sjal på hodet og et og annet småbarn knyttet i et håndkle på ryggen, står bøyd bak skjeve gjerder av avkuttede greiner og feier gårdsplassen. Støvskyen står når feiekostene av sammenknyttede strå treffer den røde sanden. Gårdsplassen må feies. Og ved hentes. Og bringes tilbake. Avkuttede greiner balanseres på sjalbekledde hoder. Og vannet som skal kokes likeså. Bøtter og baljer fylles og plasseres øverst på hoder av vante hender. Kyllinger slaktes og middagstilberedelsene begynner. De nærmeste naboene er blitt vant til mitt nærvær og bare ett og annet tilrop og utveksling av høflighetsfraser over gjerdet er krevd av meg. Jeg har dessuten funnet en øde grusvei som leder til en annen landsby noen kilometer unna der jeg kan jogge i fred de morgenene jeg har tid og lyst. Ipod’en min er ødelagt. Det skjedde i Rabali da jeg vasket klær med Vamp på øret og mistet den i baljen med såpevann, og alle påfølgende forsøk på gjenoppliving dessverre viste seg å være resultatløse. Hvilket gjør det viktigere å jogge der en ikke blir forstyrret. Jeg har imidlertid tenkt ufrivillige tanker et par ganger om at ipod-hendelsen på sett og vis viste seg å være hell i uhell. Nå lytter jeg til stillheten. Og en og annen bjelleku som driver dank og gumler ugress i veikanten. Eller et esel. Og blir mer opptatt av visuelle inntrykk. Av det flate landskapet med fjell i det fjerne. Tidlig på morgenen ligger duggskyer over buskene og her og der stikker et ensomt stråtak opp mellom trær og kratt. Det er veldig vakkert her. Selv om skjønnheten ikke er åpenbar og hva en i første omgang tenker på når en skal beskrive naturskjønne omgivelser. Jeg tror det her er snakk om mer tilvent skjønnhet. Landskapet er enkelte steder noe goldt og tørt der eneste vekster er lite vennligsinnete busker med fem centimeter lange torner. Jeg har fremdeles hvite arr etter en fjelltur i Ga-Radingwana. Her og der rager trærne over buskene med greiner høyt hevet over bakken. Og i horisonten; fjell. Som stikker opp og rammer inn det flate landskapet. Den røffe skjønnheten gir en uforklarlig sjelero.

Som en kontrast til landskapets manglende vennlighet, er menneskenes varme. Jeg har blitt tatt i mot med åpne armer. Av familiene jeg har bodd hos. Av landsbyene. Av stort sett alle menneskene jeg har møtt her. Særlig barna. Mine soleklare favorittminner er barna som danser og synger og lager musikk helt uten instrumenter. Klisjeene om at afrikanere kan danse stemmer på en prikk for de jeg har møtt i nordlige Limpopo. Støtt og stadig og uten noen nødvendig foranledning stiller de seg i ring og setter i gang. En stemmer i en sang. De andre følger opp. Klapper. Tramper. Lager beats til førstemann inn i ringen. Som shaker og når som helst kan utklassere hvilken som helst trenet hip hop danser i Norge. Siste kvelden fikk jeg avskjedssang og -dans. Etter at mørket hadde falt på og festivalen vi assisterte de lokale med å organisere var over, stilte barna seg i ring rundt meg. Og sang og danset rundt. Jeg hørte navnet mitt i sangteksten, men aner ikke hva ordene betydde. Og var for rørt til å spørre. Innså da at jeg vil savne sangen. Og dansen. Og barna. Hvordan de slår seg løs. Gir alt, uhemmet og gledesstrålende. Akkurat slik det bør være.

Ei ku for evig troskap

Av og til glemmer en alle forskjellene. En stund. Til en blir minnet på det. Av en liten gutt som besvimer og forklaringen viser seg å være at han ikke har fått mat den dagen. Eller av at husets beboere går og legger seg klokken sju om ettermiddagen og begrunner det med at de ikke har nok klær og må legge seg under teppene for å få varmen ettersom vinteren har satt inn og det er like kaldt inne som ute. Eller når en prater om forhold og ekteskap.

Som tidligere nevnt, her nede blir vi sett på som eksperter. På alt. Det er tydeligvis automatikk i det at hvit hud skjuler et uendelig hav av kunnskap. Businesstips, karriererådgivning, barneoppdragelse, alt av tekniske spørsmål, engelskleksjoner, verdensgeografi. Og så videre. De har stor tro på min kunnskap. Om alt. De tror også jeg er rik. Jeg har til stadighet blitt spurt om å investere i ulike mer eller mindre gode forretningsideer og prosjekter. Eller bygging av nye klasserom. Eller innkjøp av diverse utstyr. Og de som ikke tror jeg skal ta av egen konto, mener hvert fall at jeg har kontakter med uttømmelige lommer. Jeg har et par øredobber. De har store steiner og kostet meg den nette sum av NOK 100 på Oasis. En av landsbyboerne jeg møtte mente disse var diamanter. For som hun sa: ”Alle hvite har diamanter”. Jeg forklarte at disse var veldig falske. Og unnlot selvsagt å fortelle om diamantene jeg har i ringer og øredobber hjemme. Jeg prøver enkelte ganger å vise at heller ikke jeg er rik. Men i forhold til sammenlikningsgrunnlaget her nede, så er jeg det vel muligens likevel. Så snart en har en jobb her, kan en vel begynne å prate om rikdom. Men jeg gjør uansett et nummer ut av å avlive en del av deres forutinntatte holdninger til hvite. De blir for eksempel veldig overrasket når jeg forteller at jeg ikke har noen hushjelp, men gjør alt husarbeidet selv. Det kan selvsagt også skyldes at de synes jeg er helt håpløs i alt hva angår huslige sysler. Men jeg tror nok begrunnelsen ligger i det faktum at det virker veldig vanlig her i landet å ha en eller form for hjelp. Hvilket også er forståelig siden lønnsnivået er så lavt og en kan få en vaskehjelp for sånn cirka to femti og en bøtteis.

Men tilbake til utgangspunktet. Ekteskap. Forhold. Her tror de av en eller annen veldig merkelig grunn at jeg er ekspert på dette også. Det til tross for at de synes jeg er veldig gammel til ikke å være gift. Eller ha barn. Likevel har jeg enkelte ganger fått spørsmål om hvordan jeg mener de skal håndtere enkelte forholdsdilemmaer. Sist ut er min 21 år gamle venninne med en to år gammel datter og en notorisk utro kjæreste. Som for øvrig selvsagt ikke er far til barnet. Det ville vært overraskende. Jeg gav selvsagt en ”du er pen og smart og fortjener bedre enn dette” tale. Men skjønte at jeg pratet til døve ører. Jenta var forelsket. Og en del av et samfunn der utroskap ikke virker å være særlig uvanlig. For å underdrive. Nå er vel ikke utroskap så veldig uvanlig i vår vestlige verden heller, men der gjør en vel et litt større nummer ut av å skjule det. Her er det veldig åpenlyst. Og virker å være mer kjønnsbetinget. Kjæresten til denne jenta hadde for eksempel hatt ei jente boende hos seg og moren i ei uke. Bare tre måneder tilbake i tid. Jeg spurte selvsagt om hun hadde konfrontert ham med dette. Nei, det hadde hun ikke. Og heller ikke noen av de andre veldig mange andre tilfellene hun viste om da han hadde vært utro. Hvorfor ikke? Nei, hun var redd for at han ville beskylde henne for å være utro siden hun tok opp temaet. Er du utro? Nei. Men han vil si at jeg er det likevel og dumpe meg.

Dette er faktisk en logikk jeg har hørt noen ganger. En HIV positiv dame jeg pratet med fortalte at hun visste at mannen hennes hadde vært utro i årevis før hun ble smittet. Men konfrontert ham? Nei. Da ville han bli mistenksom på om hun hadde noe på si, og det ville være nok til at han kastet henne ut. Og hva skulle hun gjøre da?

Kvinner her har ikke arverett. Og eier generelt sett svært lite. Blir de kastet ut av sin mann, blir de også bokstavelig talt kastet ut. Og må flytte tilbake til sine foreldre. Jeg tror jeg tidligere har nevnt familien Cecilie bodde hos i Rabali. Læreren med to koner. Cecilie var invitert tilbake til familien. De ville gjerne ta henne med på en utflukt der grensa mellom Zimbabwe, Sør-Afrika og Botswana møtes. Som tidligere nevnt, familiene vi bodde hos i Rabali var relativt godt stilte. Og Cecilie reiste tilbake. I huset var imidlertid bare mannen og barna. Kona var kastet ut. Uvisst av hvilke grunner. Og huset var mannens. Selv om han bare bodde der innimellom når han ikke bodde i sitt hus nummer to med sin kone nummer to. Så kone nummer en måtte flytte inn med sin mor. Og med på utflukten til grensa var kone nummer to i stedet for kone nummer en, som Cecilie kjente. Sånn kan det gå.

De som er så heldige å ha en jobb her, har ofte lang reisevei. Så pass lang at de gjerne bor et annet sted og kommer hjem innimellom. Mange er i Johannesburg. Eller i gruvene i nord. Slik blir det gjerne utroskap av. Jeg har møtt flere som bare er hjemom hos familien sin i landsbyen en helg i måneden. Eller sjeldnere. Og flere som mener at disse mennene ofte har kjærester hvor de bor, i tillegg til sin kone i landsbyen hjemme. Og konen hjemme spør som regel ikke på tross av sine bange anelser. Slik er det bare.

Min venninnes forhold til sin utro kjæreste er en hemmelighet for familien hennes. Selv om de har vært kjærester i flere år. Jeg må love å ikke si noe, særlig til far i huset som er jentas søskenbarn. Tjue år eldre søskenbarn. Jeg lover. En prater vanligvis ikke om forhold her før det er frieri og ekteskapssnakk. Det er det foreløpig ikke. Hun måtte imidlertid fortelle det til tanten som hun bor hos. Noen dager tilbake var vi på et møte sammen angående festivalen som de lokale frivillige skal holde med vår assistanse. Der var også han. Han holdt møtet. En karismatisk og pratsom kar. Jeg har oppfordret henne til å prate ordentlig med kjæresten. Om alle sine bekymringer. Etter mange forsøk klarte hun det denne dagen. På vei hjem fra møtet gikk de to av minibusstaxien før oss andre og gikk hjem resten av veien. Jeg var hjemme akkurat i det det ble mørkt. Hun et par timer seinere. Klokken ble åtte. Hvilket var altfor mye i følge tanten. Som gav henne tilsnakk og ikke aksepterte at hun var ute så seint. Etter at det var blitt mørkt. Det var i følge tanten ikke akseptabelt eller på noen måte passende for en ung kvinne med et barn. Så den unge kvinnen måtte forklare. Og fortelle at hun har en kjæreste. Tanten truet med å fortelle det til hennes nærmeste mannlige slektning på stedet, søskenbarnet. Min venninne overtalte henne til å la være. Til å vente til hun blir fridd til. Hvilket hun fnisende fortalte meg at hun forventer og ba meg komme tilbake til bryllupet hennes.

Dersom han frir, må det lages en avtale mellom hans og hennes familie. Blant annet om medgiften, såkalt abollah. Den regnes i kyr. Selv om det i disse tider betales i klingende mynt. Ti kyr er i følge min venninne en vanlig pris. Men jeg har også hørt snakk om så mye som tjuefem kyr. En ku koster tusen rand. Hvilket betyr at ti kyr betales som ti tusen rand. Som er noe slik som seks-sju tusen NOK. De forhandler imidlertid i kyr. Familiene seg i mellom. Min venninne kan fortelle at ettersom hun har barn blir det reduksjon i prisen. På grunn av at hun er ”damaged” som hun sier. Da blir det billigere. Jeg spurte hvor mye jeg ville være verdt. Da lo hun og fniste vekk spørsmålet. Om hun fniste fordi jeg ville vært så billig eller om det bare er utenkelig at jeg skulle bli kjøpt, aner jeg ikke.