Siste farvel

Nok et farvel. Denne gangen det endelige farvel. Farvel til familien. Farvel til landsbyliv og Limpopo og livet jeg har levd det siste halvåret.

Bestemor Mahlaule kaller meg sin sistefødte og knyter et tradisjonelt klede over skulderen min. Tar av seg fargerike plastsmykker og trer dem med skjelvende hender forsiktig over hodet mitt. Legger dem over den venstre skulderen min. Hennes niese Tsakani forklarer. Smykkene skal ligge over skulderen min for å vise at jeg ennå er ung og ugift. Bestemors smykker henger nedover brystet og viser at hun i motsetning til meg har levd et langt liv. Og skal respekteres deretter. Bestemor ser på meg. Rister på hodet og prater høyt på xangani. Tsakani oversetter. Bestemor mener jeg burde skifte fra den svarte genseren jeg har under det dypblå, skinnende tradisjonelle kledet. Tsakani smiler og forklarer at bestemor mener jeg burde ha på meg noe hvitt under. Slik at jeg matcher bestemors fargevalg for dagen. Jeg skifter. Kommer ut igjen. Og bestemor signaliserer at hun er klar for en fotoshoot. Finstasen skal foreviges. Jeg henter kamera.

Alle bestemors tre sønner er til stede denne kvelden. Med familier. De to øvrige har kommet fra byen Giyani en times tid unna. For meg. Vi sitter rundt bålet i familiens utendørs kjøkken. Griller kyllingen i stedet for å koke den som vanlig. Jeg har lille Amu på fanget. Hører på praten på xangani. Av og til er det noen som oversetter. Av de som kan engelsk. Det er stort sett når de prater til eller om meg. Noe de gjør en del. Og de skjønner at når jeg hører navnet mitt, så liker jeg å vite hva det går i. Denne gangen er spørsmålet hvor mye det koster å dra til Norge. De har lyst å komme på besøk. Når jeg gifter meg, konkluderer de med. Da vil de gjerne komme. Og vet like godt som meg at noen Norgestur blir det aldri. Giftemål eller ikke. Men det er fint å sitte rundt bålet og prate om det likevel. Det synes vi alle.

Siste kvelden er alltid en todelt opplevelse. Fin og vemodig. Jeg kjenner et lite stikk et sted nederst i mageregionen over at jeg har sett fram til å dra. Men det har jeg. De siste ukene har faktisk tatt på. Nok har begynt å bli nok. De uhygieniske forholdene jeg har klart å overse så lenge er ikke lenger like enkle å ignorere. Det er blitt for lenge siden de ugunstige løsningene på alle nødvendigheter var eksotiske og en ønsket annerledeshet. Nå er de bare slitsomme. Vannbæring. Utedo. Baljevask av både kropp og klær. Maten. Savnet av nok mat. Ordentlig mat. Variert mat. Mat som smaker godt og ikke bare spises av nødvendighet. Fersk mat. Kjøleskap. Butikker der en kan kjøpe annet enn en loff, en cola eller maismel. Rene tallerkener og glass som er vasket i såpe og varmt vann. Ikke bare skylt i vann fra en jerrykanne stående utenfor i sølete sand. Jeg savner en sofa. Og en seng der ikke fuglefamilien som bor i treverket oppunder taket, gjør sitt fornødne. Jeg savner en dyne. Ren sådan. Og et sted der håndvask er et konsept. Jeg savner speil. Selv om det å sjelden ha anledning til å se seg selv vel har vært en fordel. Ettersom manko på speil har vært i kombinasjon med manko på dusj og vann som ikke lukter bål. Men mest av alt savner jeg å ikke ha følelsen av å være en ambassadør for hele den hvite delen av verdens befolkning. Å slippe å høre setninger som begynner med ”dere hvite..” og bli ropt etter uansett hvor jeg står og går. Og slippe å føle at en hele tiden må gi av seg selv til kjente og ukjente og da mener jeg selvsagt aller helst ukjente.

Avskjedsfesten er over. Jeg pakker. For siste gang i en landsby i Limpopo. Tsakani ser på. Overtar noen topper, en caps, et skjørt og et par knebukser. Og jubler. Over slitte klær jeg ikke gidder dra med meg hjem. Dagen etter har hun på seg den ene toppen og et hårbånd jeg var ferdig med. Vil bli tatt bilde av. Før avskjedsklemmen. Runden av avskjedsklemmer blir unnagjort i det vår hvite folkevognsbuss høres på lang avstand i formiddagsfreden i den lille landsbyen.

Formiddagsfreden vil jeg savne. Stillheten når barna er på skolen og landsbyboerne sysler med sitt. Kvinner med sjal på hodet og et og annet småbarn knyttet i et håndkle på ryggen, står bøyd bak skjeve gjerder av avkuttede greiner og feier gårdsplassen. Støvskyen står når feiekostene av sammenknyttede strå treffer den røde sanden. Gårdsplassen må feies. Og ved hentes. Og bringes tilbake. Avkuttede greiner balanseres på sjalbekledde hoder. Og vannet som skal kokes likeså. Bøtter og baljer fylles og plasseres øverst på hoder av vante hender. Kyllinger slaktes og middagstilberedelsene begynner. De nærmeste naboene er blitt vant til mitt nærvær og bare ett og annet tilrop og utveksling av høflighetsfraser over gjerdet er krevd av meg. Jeg har dessuten funnet en øde grusvei som leder til en annen landsby noen kilometer unna der jeg kan jogge i fred de morgenene jeg har tid og lyst. Ipod’en min er ødelagt. Det skjedde i Rabali da jeg vasket klær med Vamp på øret og mistet den i baljen med såpevann, og alle påfølgende forsøk på gjenoppliving dessverre viste seg å være resultatløse. Hvilket gjør det viktigere å jogge der en ikke blir forstyrret. Jeg har imidlertid tenkt ufrivillige tanker et par ganger om at ipod-hendelsen på sett og vis viste seg å være hell i uhell. Nå lytter jeg til stillheten. Og en og annen bjelleku som driver dank og gumler ugress i veikanten. Eller et esel. Og blir mer opptatt av visuelle inntrykk. Av det flate landskapet med fjell i det fjerne. Tidlig på morgenen ligger duggskyer over buskene og her og der stikker et ensomt stråtak opp mellom trær og kratt. Det er veldig vakkert her. Selv om skjønnheten ikke er åpenbar og hva en i første omgang tenker på når en skal beskrive naturskjønne omgivelser. Jeg tror det her er snakk om mer tilvent skjønnhet. Landskapet er enkelte steder noe goldt og tørt der eneste vekster er lite vennligsinnete busker med fem centimeter lange torner. Jeg har fremdeles hvite arr etter en fjelltur i Ga-Radingwana. Her og der rager trærne over buskene med greiner høyt hevet over bakken. Og i horisonten; fjell. Som stikker opp og rammer inn det flate landskapet. Den røffe skjønnheten gir en uforklarlig sjelero.

Som en kontrast til landskapets manglende vennlighet, er menneskenes varme. Jeg har blitt tatt i mot med åpne armer. Av familiene jeg har bodd hos. Av landsbyene. Av stort sett alle menneskene jeg har møtt her. Særlig barna. Mine soleklare favorittminner er barna som danser og synger og lager musikk helt uten instrumenter. Klisjeene om at afrikanere kan danse stemmer på en prikk for de jeg har møtt i nordlige Limpopo. Støtt og stadig og uten noen nødvendig foranledning stiller de seg i ring og setter i gang. En stemmer i en sang. De andre følger opp. Klapper. Tramper. Lager beats til førstemann inn i ringen. Som shaker og når som helst kan utklassere hvilken som helst trenet hip hop danser i Norge. Siste kvelden fikk jeg avskjedssang og -dans. Etter at mørket hadde falt på og festivalen vi assisterte de lokale med å organisere var over, stilte barna seg i ring rundt meg. Og sang og danset rundt. Jeg hørte navnet mitt i sangteksten, men aner ikke hva ordene betydde. Og var for rørt til å spørre. Innså da at jeg vil savne sangen. Og dansen. Og barna. Hvordan de slår seg løs. Gir alt, uhemmet og gledesstrålende. Akkurat slik det bør være.